Det første skrittet på veien tilbake

Vi trøndere tåler ikke en sesong til i samme spor. Vi ser bare en løsning på kort sikt: Eirik Horneland må trekke seg som trener for Rosenborg Ballklub.

Et vanskelig år er snart over. Kontrasten mellom topp- og bunnivå har vært voldsom, fra nesten kvalifisert til Champions League til å ryke ut av cupen mot AaFK. 2019 har vært en vond sesong for Rosenborg, etter flere år med suksess. Vi står igjen med ett fattig poeng i gruppespillet i Europa, og med en heldig medalje i serien. Uavhengig av tredjeplassen og et isolert sett godkjent resultat borte mot PSV står ikke Eirik Hornelands prosjekt til troende.

Ingen med hjertet i RBK kan si at spill eller resultater i år har vært gode nok. Horneland står rak i ryggen og hevder å ta ansvaret. Styret har uttalt klokkertro på langsiktig utvikling. Oppramsingen av dem som har tro på dette prosjektet stopper dessverre der. Klubben blør økonomisk som følge av at publikum rømmer Lerkendal. Spillerne framstår som en uorganisert gjeng, uten struktur, angrepsmønster eller vilje. Vi skaper få sjanser og skårer altfor lite mål, vi slipper til flere sjanser og slipper inn flere mål. Selvfølgelig ser også styret dette, men de har et problem; da Kåre ble sparket malte de seg inn i et hjørne. Vi ble lovet utvikling, og når vi nå nærmer oss et årsmøte hvor fem styremedlemmer er på valg, er det enkelt å se at prestisjen som ble lagt i dette prosjektet står i veien for å fatte helt nødvendige avgjørelser. Dersom styrets og Rosenborgs beste ikke sammenfaller, kan det ikke herske noen som helst tvil om at hensynet til klubben må gå foran. Alltid, automatisk og umiddelbart!

Ingen betviler at Eirik Horneland prøver sitt aller beste. At han tok tak i noen av problemene som vokste frem under forrige regime, var nok både riktig og nødvendig. Men moderne fotball handler om mer enn uendelig løpskraft, i motsetning til inntrykket man får av intervjuene med vår hovedtrener etter kamp. Vel så viktig er hvor og når det løpes, slik at ballfører vet hvor og når han skal slå. For å sitere Johan Cruijff: «Fotball er et spill du spiller med hodet». Ingenting i Hornelands trenergjerning, være seg for FKH eller RBK, tilsier at mannen har evne eller kunnskap til å overføre et strukturert, etablert angrepsspill med gjenkjennelige spillemønstre til spillertroppen. André Hansen beskriver i Adressa den ønskede stilen som en “ganske primitiv måte å spille fotball på”. Visst er vi bortskjemte, men en nærmest naturstridig suksess over tid har vist oss at det går an. Det går an når en gjeng teknisk underlegne spillere har en så innøvd samhandling at hver og en alltid vet hva de andre vil gjøre i en gitt situasjon. Når helheten blir større enn summen av enkeltdelene.

Det handler ikke om gull hvert eneste år, eller enkelte sviende tap, men om vi tror på det vi ser – og om underholdende fotball og at vi tar kontinuerlige steg. Trinnvis bedre og bedre mot Europa igjen. Hvis ikke blir all støyen og ubehaget rundt sparkingen av forrige trener enda mer unødvendig. Det er prestasjonene over tid i serien, selv mot vesentlig svakere motstand, som gjør at mange velger bort Lerkendal. Rosenborg lever av å underholde, og Rosenborg under Horneland spiller rett og slett ikke «artig, underholdende og attraktiv fotball». Vi ser ingen tegn til at dette plutselig skal endre seg i 2020. Når publikum opplever at tiden og pengene vi investerer i laget bare resulterer i frustrasjon og likegyldighet, slutter folk å komme. Ingen går på Lerkendal for å se «Lillestrøm i sort og hvitt». Det går utover økonomien, rammen rundt kampen og kan vanskelig ende i noe annet enn en vond spiral inntil klubben før eller siden treffer en smertefull bunn.

Uansett hvor hardt vi ønsker at det skulle være sånn, er det ikke naturgitt at Rosenborg skal være på toppen – det krever knallhard jobbing og ypperste kvalitet i alle ledd. Vi har ingen tro på at historien om Eirik Horneland ender med blendende angrepsspill, bunnsolid forsvar og at publikum strømmer tilbake til Lerkendal. Klubben står foran et nødvendig generasjonsskifte på spillersiden. Vi ser ikke fram til det kommende overgangsvinduet, her vi står med en blodfersk, uerfaren sportslig leder, en struktur i sportslig avdeling som legger opp til ansvarspulverisering mellom trener og sportslig leder – og en trener som setter løpskraft over alle andre ferdigheter. Vi ser ingen tegn til at Horneland kan ta en spillergruppe og utvikle den, at han kan løfte både yngre og eldre spillere til et nytt nivå. Valgene som blir tatt denne vinteren vil få konsekvenser langt utover neste sesong. Uten en sportslig retning som folk tror på står vi i fare for å grave oss lenger ned. Vi sitter med en klar følelse av at den ønskede røde tråden er erstattet av mange løse, og vi frykter at det sittende styret i klubben ikke er oppgaven voksen til å knytte dem sammen.

Akkurat nå er det ingenting som tyder på at vi beveger oss i riktig retning. Vi har en hovedtrener som i sin første sesong i Rosenborg spilte en fotball som går på tvers av prinsippene klubben prøver å dyrke i sitt eget ungdomsakademi. Denne fotballen gir heller ikke resultater i nærheten av det vi kan forvente.
Når styret enten ikke evner å se dette, eller ikke ønsker å se det, er det bare én oppfordring vi kan komme med; at Eirik Horneland revurderer sin holdning til å gå av selv, og at han velger å tre til side. Slik kan han vise oss at den rakryggede holdningen han har høstet slik respekt for munner ut i faktisk handling til klubbens beste. Slik kan han la klubbens supportere huske at det var han som satte klubb foran eget ego, og ikke klubbens valgte voktere