Hvordan skal Rosenborg unngå å kaste bort enda en mulighet til å finne seg selv?
En ny sesong går mot slutten. Det har ikke gått slik høsten i fjor ga lovnader om. Etter en sommer med spillersalg som har reddet økonomien, står Rosenborg Ballklub fortsatt på stedet hvil. Nye ansikter har kommet inn, nye løfter er gitt, men resultatene svinger – og på tribunen er det mer stillhet enn sinne.
Sportsdirektørens kontor står tomt, og på banen famler laget etter rytme. Spillerstallen fremstår svekket etter sommerens salg. Selv om gode spillere kom inn i sommer, var vinterens overgangsvindu i sum en bom. Troppen vår teller 21 spillere – for smalt, og med for liten kamp om plassene. Konkurrentene våre har i snitt seks/sju spillere mer, noe som gir både høyere treningsintensitet og flere verktøy gjennom sesongen for treneren.
Mangel på komplementære ferdigheter har gjort midtbanen svakere. Tallene viser at vi fortsatt vinner ballen like ofte på siste tredjedel som i fjor, men ballvinningene på midtbanen har falt med en fjerdedel. Det er dramatisk, og det sier mye om tempoet og presset som forsvant da Sverre Nypan og Edvard Tagseth dro – og delvis Marius Broholm når han spilte på midten.
Offensivt har laget gått fra førsteplass i ligaen på driblinger til sjuendeplass. Det er ikke tilfeldig. Vi klarerer oftere, mister ballen tidligere og lar motstanderen angripe på nytt, der vi i fjor beholdt ballen og styrte kampene. Vi har mistet spillere med evnen til å være press-resistente. Spillere som kunne motta, vende og spille av presset. Når de er borte, mister laget rytmen til å spille oss gjennom ledd, kontrollen og evnen til å skape flyt og ballinnhav. Det siste har også sunket sammenlignet med fjoråret. I tillegg skaper vi mindre, da flere spillere med spisskompetanse her er borte og ikke erstattet ennå.
Sånn sett må Alfred Johansson få fortsette – om ikke annet fordi vi har sett det samme mønsteret for mange ganger: trener nummer sju som må gå i sin andre sesong. Den forbannelsen kan brytes. Tapet av så mye kvalitet i spillerne som forlot oss gjør at vi uansett ikke kan konkludere rundt Alfred. Han bør få starte også neste sesong.
Når det i tillegg er sportslig leder som skal ansette ny trener og vi har en sportslig leder på oppsigelse, må den rollen uansett være på plass før noen endringer i trenerteamet skal vurderes.
Men problemene våre stikker dypere enn spørsmålet om en hovedtrener fungerer eller ikke. Nå må klubben foreta noen valg som vil avgjøre den nære framtiden. Denne serien handler derfor ikke bare om struktur i seg selv, men om hvordan klubben må rigges for at den nye sportslige lederen faktisk skal lykkes — uavhengig av navn.
Dette er ikke første gang Rosenborg står ved et veiskille. Forskjellen nå er at man hevder å ha svaret. Strategien «Alltid framover» ble lansert med gode intensjoner, men har hittil ikke vist hvordan ordene skal bli til handling. Planer alene endrer ingenting – man må sikre at de faktisk blir gjennomført i hverdagen.
Rosenborgs utfordring er ikke mangel på strategier, men mangel på kraften til å omsette dem. Klubben har modeller på papir, men ofte for lite faglig mot.
En aldri så liten disclaimer / ordbok før vi går videre: I denne serien bruker vi noen begreper som går igjen.
- Rytme betyr klubbens evne til å planlegge, utføre, evaluere og justere – på samme måte, over tid.
- Struktur handler om klare roller, ansvar og rutiner som gjør at rytmen overlever mennesker.
- Kultur er summen av hvordan folk faktisk handler – ikke hva de sier i festtaler. Når rytme, struktur og kultur virker sammen, får klubben flyt. Når én svikter, stopper alt.
Valg, ikke uflaks
Rosenborgs fall fra toppen startet ikke med et enkelt feilskjær, men med en rekke valg som til slutt spiste strukturen innenfra. Det begynte da klubben sluttet å rekruttere kompetanse – og begynte å rekruttere trygghet. Når man år etter år velger mennesker først og fremst fordi de passer inn i miljøet, mister man evnen til å bli utfordret.
I mange år har Rosenborg vært et sted der lojalitet har trumfet kvalitet. Det som burde ha blitt utfordret, har fått stå i fred, og kritikk er blitt tolket som illojalitet. Det er ikke vond vilje, det er menneskelig – men det er også den sikreste måten å undergrave en organisasjon på.
Trøndere, bare fordi de er trøndere. Eller kjente Rosenborgere, bare fordi de har et navn, eller har vært med før. Hvor er kompetansekravet og stillingsbeskrivelsen som kandidaten skal passe inn i? Klarer man å sikre at ansettelsen er den riktige? Må den sportslige lederen ha spilt i forsvarslinja tidligere? Sagt på en annen måte: Er det helt sikkert at Micke Dorsin var den aller best kvalifiserte til stillingen som sportslig leder i 2019? Eller var han det tryggeste og mest behagelige valget?
Når trygghet veier tyngre enn klubbens prinsipper og utvikling, hjelper ingen struktur i verden. Da forvitrer kulturen. Det som står igjen, er et stillestående system som snakker om utvikling uten å produsere den.
Et forsøk på å forstå
I Falkenkameratene har vi i høst forsøkt å finne ut hvordan dette kan snus – ikke i ord, men i praksis. Vi har derfor skrevet en artikkelserie som til sammen tegner opp hvordan Rosenborgs struktur og rytme kan – og må – bygges på nytt.
Forhåpentligvis viser artiklene hvordan en moderne klubb bør organiseres for å fungere – hvordan ansvar bør fordeles, hvordan læring skapes, og hvordan fag og ledelse må henge sammen.
Målet er ikke å peke ut syndebukker. Vi vil vise at Rosenborgs problemer ikke er mystiske. De kan forstås, og de kan løses. Men da må klubben ville det – på ordentlig. Vi ønsker ikke å kritisere enkeltpersoner. Vi forsøker å oppsummere hvor Rosenborg står, og hvorfor klubben har blitt stående fast.
Dette er den første av fire artikler. Denne første artikkelen handler om systemfeil som har fått vokse. Resten av serien vil gå enda dypere ned i materien, før vi avslutter med å peke på det vi mener er en god vei ut av dagens uføre.
Systemfeilen som felte Rosenborg
Når en klubb over tid beskytter seg mot selvinnsikt, begynner små feil å vokse seg store. Beslutninger tas uten felles kompass og ansvarsfordelingen blir utydelig. Det som før var klare linjer, blir uklare soner. For å gjøre saken veldig konkret: Har strategiplanene til Rosenborg som mål å ha 21 spillere i stallen? Isåfall hvorfor – når konkurrentene har 27 og dobbel dekning av samme kvalitet? Hvordan skal vi konkurrere med det?
Hvis den har som mål å ha flere enn 21 spillere: Hvorfor følger vi ikke planen? Hvorfor sørger ikke sportsdirektøren (SD) for det? Jobber han isolert fra resten? Hvem sjekker og passer på at SD ikke velger en annen vei enn den som er lagt?
Spillere utvikles saktere fordi rammene rundt dem endrer seg fra sesong til sesong. Jesper Reitan Sunde har fått markant mindre spilletid i år, men er fremdeles ikke lånt ut. Både han og Håkon Volden mangler spilletid i utviklingsalder. Samtidig har en konkurrent som Viking 7 spillere på U20-landslaget lånt ut til OBOS-klubber. Tidligere var det Edvin Austbø, Simen Kvia-Egeskog og Jakob Segadal-Hansen som var på utlån – som alle har slått gjennom i Stavanger nå.
Om sportslig ledelse svikter eller rollebeskrivelsen er uklar, forplanter feilene seg i hele klubben. Trenerteam brenner ut fordi de må bære systemet alene. Akademiet mister forbindelsen til A-laget. Det skjer ikke fordi folk ikke vil samarbeide, men fordi ingen eier koblingen som skal holde det sammen. Når analyse, trening og spillerlogistikk ikke henger sammen, blir hver del kanskje god på sitt – men summen svak.
Fraværet av en felles metodikk og en tydelig faglig ledelse gjør alt personavhengig. Hver ny trener starter på null, fordi ingen har definert hva null egentlig er. Hver ny leder bruker måneder på å finne ut hvem som bestemmer hvor, og hvordan beslutninger faktisk tas.
Resultatet er forutsigbart: rytmen forsvinner. Klubben blir treg i avgjørelsene, og magefølelse erstatter planene. I stedet for at kulturen beskytter prinsippene, begynner prinsippene å beskytte kulturen – selv når den ikke virker.
Dette er det egentlige Rosenborg-problemet. Ikke at folk ikke jobber hardt nok, men at de ikke jobber i samme retning. En klubb uten et felles nullpunkt vil alltid miste fotfestet, uansett hvor mange planer den har på papir.
Når systemet bryter sammen
Et system kan overleve feil. Men det tåler ikke mangel på retning. Rosenborg hadde en gang et faglig DNA – klare prinsipper for hvordan klubben trente, evaluerte og utviklet spillere. Det gjorde at laget kunne bytte ut enkeltspillere uten å miste rytmen, og bytte mennesker uten å miste identiteten. Man visste hva som lå i rollene, og hvorfor de var utformet slik. Det var et språk som alle forsto, uavhengig av navnene på draktene.
Dessverre for alle oss rosenborgere, var disse prinsippene veldig personavhengige. De ble aldri nedfelt på en slik måte at klubben tålte legenden og ballklubbyggeren Nils Arne Eggens avgang.
I dag er det meste borte. Rosenborg har fremdeles rollebeskrivelser på papir, men ikke i praksis. Klubben bytter ut Sverre Nypan med Iver Fossum og Edvard Tagseth med Mustafa Zeidan – fire spillere som alle defineres som midtbanespillere, men som representerer helt ulike ferdighetsprofiler og rolleprofiler. Når slike bytter skjer uten tydelig plan for hvordan rollene skal utfylles, mister laget både struktur og identitet. Det handler ikke om enkeltspillernes kvalitet, men om fraværet av en rød tråd.
Når de faglige rammene forvitrer, blir kultur raskt til nostalgi. Man snakker varmt om «røtter» og «4-3-3», men altfor ofte brukes dette som symboler i stedet for som arbeidsmetode. Resultatet er en klubb som diskuterer ideologi i stedet for praksis. Man snakker om hva Rosenborg skal være, men sjelden om hvordan klubben skal jobbe for å komme dit.
Rosenborg skal ikke kopiere fortiden, men bygge videre på det som faktisk fungerte: en faglig kultur der kunnskap, ikke komfort, bestemmer veien videre. Rosenborg trenger ikke flere samtaler om fortiden. Klubben trenger en faglig fundert framtid – basert på den beste kompetansen, uavhengig av hvem som sitter i rommet.
Og det ansvaret kan ikke overlates til tilfeldigheter. Det må bygges inn i strukturen, slik at kompetanse ikke hentes når alt brenner, men rekrutteres, utvikles og fornyes hele tiden. Det er slik et system holder seg levende.
Strategien: fine ord, usikker kjerne
I 2023 lanserte Rosenborg strategien «Alltid framover». Den ble presentert som klubbens retning for de kommende årene – med verdier, fellesskap, utvikling og identitet som hovedoverskrifter. Det er bra. Det viser at klubben forstår behovet for retning.
Men strategien, slik den er lagt fram for medlemmene, mangler det viktigste: hvordan. Hvordan skal verdiene bli praksis? Hvordan skal utviklingen måles? Og ikke minst: Hvordan skal ansvaret fordeles?
Vi vet ikke om det finnes mer – handlingsplaner, styringsdokumenter eller faglige prosesser. Kanskje gjør det det, men det er i så fall ikke delt. Intet av dette er synlig for medlemmene, som får høre at deler av planen er «intern». Hvorfor det er nødvendig, er vanskelig å forstå. Andre medlemsklubber, både i Norge og utlandet, publiserer slike dokumenter åpent, nettopp fordi de skal forankres.
Slik Alltid framover fremstår for medlemmene i dag, ligner den mer på en arkitekttegning enn en byggemelding. Den viser ambisjonene tydelig, men sier mindre om hvem som skal gjøre jobben, når det skal skje, eller hvordan resultatene skal måles.
Og det peker på et større problem – et mønster som har gått igjen i Rosenborg i mange år. Ofte har Rosenborg begynt med hvem før man har avklart hva, hvorfor og hvordan – et mønster som det nå er på tide å snu. Det gjelder i strategiarbeid, i ansettelser og i kommunikasjon. Når navn og titler får prioritet foran prinsipper og arbeidsform, blir systemet personavhengig. Det er derfor hver ny start føles som en ny begynnelse, ikke en fortsettelse.,
Nå skal klubben ansette en sportsdirektør. Det er en nøkkelstilling. Mye må avklares før kandidater kalles inn til intervju. Rekkefølgen er avgjørende:
- Hva skal Rosenborg være – ikke i festtaler, men i konkret faglig praksis?
- Hvorfor skal det se slik ut – hvilke prinsipper styrer retningen når det koster, ikke bare når det går bra?
- Hvordan skal det gjennomføres – hvilke strukturer og prosesser sikrer at systemet står selv når enkeltpersoner forsvinner?
- Først da kan man spørre hvem som faktisk passer til å lede arbeidet.
Det eneste når som teller nå, er dette: Når Rosenborg ansetter ny sportsdirektør, må hva, hvorfor og hvordan allerede være nedfelt i forkant. «Alltid framover» hopper over disse stegene som binder idé og praksis sammen. Derfor står Rosenborg igjen med en plan som inspirerer, men ikke styrer.
Når festtalene tar over
Rosenborg har i mange år snakket om ambisjoner i stedet for å bygge struktur. Slagordene har vært mange – «ta tilbake klubben», «tilbake til røttene», «felles retning» – men for ofte har de blitt stående som ord uten innhold. Hver gang vi ansetter trener startes et nytt prosjekt, lanseres store ord og gode intensjoner. Så begynner man på nytt. Systemet som skulle bære alt, blir liggende brakk.
«Altid framover» følger dessverre mye av det samme mønsteret. Det kan hende det finnes mer konkrete beskrivelser enn de vi har fått se et sted på brakka. Vi håper det gjør det. Men de er i så fall ikke delt med medlemmene – og det er i seg selv et problem.
Rosenborg er en medlemsstyrt klubb, og strategi uten forankring mister kraft. For at medlemmene skal kunne støtte retningen, må de også få innsikt i den. Når prosessene blir for lukket, mister medlemmene lett følelsen av eierskap – og da svekkes tilliten over tid.
«Alltid framover» viser et målbilde. Vi i Falkenkameratene forsøker i denne artikkelserien å vise hvordan veien mot dette målet kan, og kanskje til og med bør, se ut. Et system kan ikke bygges på symboler alene – det må beskrives, fordeles og følges opp. Det må vise hvordan fag, ledelse og beslutninger henger sammen over tid, og hvordan klubben lærer av seg selv. Uten slike mekanismer blir selv gode mål bare retorikk.
Et målbilde sier hvor man vil. En struktur forklarer hvordan man kommer dit, hvem som holder retningen, og hvordan man vet at man er på vei.
«Alltid framover» må ikke bli enda et kapittel i rekken av festtaler. Den må fylles med konkret innhold – med klare roller, med tydelig ansvar, med rytme og læring som faktisk skjer. Strategien må vise hvordan man bygger, ikke bare hva man håper å bygge.
Slik vil strategien kunne bli det den burde være: et felles rammeverk som binder klubben sammen, gir trygghet for ledelsen og mening for medlemmene.
Nødvendige skritt på veien videre
Første steg er å få styring på styringen. Dette vil vi drøfte grundig i neste artikkel. Grovt oppsummert kan vi si at Rosenborg må definere to tydelige domener: drift og sport.
I del tre tar vi for oss et nytt begrep for mange: I norsk fotball har «det tekniske hjertet» blitt et nytt favorittuttrykk. Alle klubber skal ha det. Alle snakker om det. Men spør du hva det faktisk betyr, får du ulike svar. Rosenborg har også begynt å bruke uttrykket. Det låter riktig, men slik det fremstår i dag, er det mer buzzword enn funksjon. Vi prøver å fylle det med konkret innhold.
Til slutt, i den fjerde artikkelen i denne serien, vil vi prøve å sy alt dette sammen til en vei videre for Rosenborg.
Et nytt startpunkt
Rosenborg står ved et veiskille. Sportsdirektørstillingen er ledig. Laget sliter. Publikum avventer. Midt i stillstanden ligger det faktisk store muligheter. For første gang på lenge er det ingen illusjoner igjen å beskytte. Dette kan være starten på noe bedre – hvis klubben tør å gjøre arbeidet riktig.
Ikke ved å lansere flere planer, men ved å få den eksisterende til å virke. Ikke ved å snakke om kultur, men ved å la fag og struktur definere den. Ikke ved å se bakover, men ved å forstå hvorfor fortiden fungerte – og bruke det som verktøy.
Rosenborgs storhet bygget på enkle prinsipper: Laget og systemet kom først, menneskene ble sterke fordi rammene var tydelige. De siste årene har det vært motsatt. Men det kan endres, hvis man tør flytte fokus tilbake på arbeidsform og felles rytme.
«Alltid framover» kan bli mer enn en overskrift hvis den fylles med innhold. Hvis ledelsen er ærlig om hvor klubben står, hvis strukturen bygges på kompetanse, ikke komfort, og hvis kulturen måles på gjennomføring, ikke retorikk.
Det er summen av mange små riktige valg, gjort over tid, som gjenreiser et system. En skuffende sesong kan være et vendepunkt – hvis man bruker den til å gjøre jobben, ikke forklare den bort. Denne artikkelserien er vårt forsøk på å bidra til at Rosenborg nå fatter riktige, viktige valg. Vi sitter sikkert ikke på hele fasiten – men vi håper klubbens ledere er villige til å lytte.
Neste artikkel i serien publiseres i morgen.