Et portrett av Alfred Finnbogason – og et oppgjør med Rosenborgs såkalte «prosesser».
Etter måneder med lekkasjer, omkamper og en ansettelsesprosess som blottstilte både manglende markedsforståelse og svakt håndverk, sto Rosenborg igjen med et valg som kom inn ved en tilfeldighet.
Alfred Finnbogason er ikke en trygg løsning. Men i et landskap preget av feilvurderinger, personavhengighet og tapte kandidater, kan han representere et nødvendig brudd – forutsatt at klubben selv er villig til å endre hvordan den styres.
Når prosessen svikter – og et alternativ likevel oppstår
Etter fire–fem mislykkede forsøk, lekkasjer, omkamper, nødløsninger – og dermed flere bortkastede kandidatanalyser fra vår side – er det ikke rart at mange Rosenborg-supportere i dag er slitne, frustrerte og grunnleggende usikre på hva styret egentlig har holdt på med. Sportsdirektørprosessen har ikke fremstått som uheldig. Den har fremstått som en serie fadeser – uten evne til korrigering og læring underveis. Og som med Milojevic, har nok en kandidat til ledende stilling besøkt klubben uten at klubben klarte å lande en avtale.
Mer som en rekke improviserte trekk enn et styrt valg, altså.
Og et betimelig spørsmål melder seg også: hvor var OneNexus som rådgiver da mandat, lønnsbetingelser og rolleforståelse åpenbart ikke hang sammen med ambisjonene?
Det er i dette landskapet Alfred Finnbogason dukker opp.
For mange kom navnet brått. Ikke fordi det nødvendigvis er uinteressant, men fordi det ikke hadde vært en del av det offentlige ordskiftet rundt Rosenborg. Ingen lekkasjer. Ingen posisjonering. Ingen «favoritt». Bare plutselig: der er han.
Det er viktig å være helt presis allerede her:
Alfred Finnbogason kom ikke inn i denne prosessen fordi styret til slutt landet på en tydelig og gjennomtenkt retning. Han synes mer å ha kommet inn ved en tilfeldighet, på et tidspunkt der styret allerede hadde hatt dialog med en rekke andre kandidater som dermed var foretrukket fremfor han. Fra inne på Brakka ble det hvisket at enkelte i arbeidsgruppen både hadde jobbet, og fortsatt jobbet, for at Erik Hoftun skulle være løsningen. Også etter at Finnbogasons navn var kommet på bordet.
At Rosenborg i det hele tatt endte opp med et alternativ som peker utover egen historie, handler derfor ikke om god prosess. Det handler om noe som sjelden slår til i slike sammenhenger: en puncher’s chance som faktisk traff.
For supportere som nå sitter igjen med uro, er reaksjonen forståelig. Enda et navn. Enda en usikkerhet. Enda en situasjon der klubben virker mer reaktiv enn styrt.
Men her er det avgjørende skillet:
For selv om prosessen har vært svak, betyr ikke det automatisk at utfallet må bli det.
Det betyr heller ikke at risikoen er borte. Den er høy. Og den vil forbli høy dersom Rosenborg ikke endrer måten klubben organiseres og ledes på rundt rollen.
Men det betyr at det nå – til tross for alt – finnes et alternativ som faktisk fortjener å bli forstått før det avskrives.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan Rosenborg endte med Alfred Finnbogason.
Spørsmålet er hvem han faktisk er – og hva han representerer, sett opp mot alt klubben har vært gjennom de siste årene.
Det er der denne teksten fortsetter.
Ikke en RBK-sønn
Alfred Finnbogason er ikke et kjent navn i Rosenborg-offentligheten. Han har ingen fortid på Lerkendal, ingen relasjon til klubbens indre liv og ingen historie å lene seg på i Trondheim. Det er i seg selv et velkomment brudd med hvordan Rosenborg tradisjonelt har rekruttert sportslig ledelse.
Han er islandsk landslagsspiller med en lang europeisk klubbkarriere bak seg. Gjennombruddet kom i Nederland, der han ble toppscorer i Eredivisie. Derfra gikk veien videre til Bundesliga, La Liga og flere ulike fotballkulturer på høyt nivå. Dette var ikke en karriere bygget i ett miljø, men i flere – med ulike krav, ulike strukturer og ulike måter å organisere fotball på.
Det er et viktig poeng: Finnbogason kommer ikke fra én skole. Han kommer fra et Europa der fotball faktisk drives forskjellig.
Som spiller var han aldri profilen som levde på fysikk eller kaos. Han var en relasjonell spiss, avhengig av struktur rundt seg, tydelige roller og et lag som fungerte som helhet. Det er ofte tilfeldig hvilke spillere som senere blir ledere. Men det er ikke tilfeldig hvilke spillertyper som utvikler forståelse for system, samspill og kontekst.
Karrieren ble avsluttet relativt tidlig sammenlignet med mange andre i samme generasjon. Og det er her et viktig skille oppstår.
Finnbogason gikk direkte fra spillerkarrieren og inn i en rådgiverrolle i Breiðablik – før han formelt hadde lagt opp. Men – det fremstår ikke som et hvileskjær, heller et tidlig inngrep i det han selv har behandlet som et planlagt karriereskifte.
Med andre ord – rådgiverrollen ble ikke brukt til å «føle på» lederlivet i stedet for kompetansebygging, men som en arena der formell utdanning, struktur og praksis kunne utvikles parallelt.
Fram til nå har han vært tilknyttet Breiðablik i en sportslig lederrolle, samtidig som han har bygget opp en formell kompetanseprofil som er uvanlig tung for en tidligere spiller i startfasen av en lederkarriere. Det gjør ham ikke ferdig. Det gjør ham heller ikke risikofri. Men det plasserer ham i en helt annen kategori enn mange Rosenborg tidligere har vurdert til tilsvarende roller.
Og det er her teksten må skifte fokus. For det interessante ved Alfred Finnbogason er ikke først og fremst hvor han har spilt.
Det er hvordan han har forberedt seg på det han nå faktisk skal gjøre.
Elefanten i rommet – manglende erfaring
La oss ta det som det er.
Alfred Finnbogason har begrenset erfaring som sportsdirektør. Han har ikke ledet store sportslige organisasjoner over tid. Han har ikke stått ansvarlig for flere overgangsvinduer i en klubb av Rosenborgs størrelse. Og han har ikke tidligere operert i skjæringspunktet mellom styre, trener, marked og offentlig trykk slik rollen i Rosenborg faktisk krever.
Det har for øvrig heller ikke Erik Hoftun – slik rollen i Rosenborg krever.
Dette er ikke innvendinger som må bortforklares. Det er reelle risikofaktorer.
I en ideell verden ville Rosenborg nå valgt en kandidat med lang fartstid som sportsdirektør i en tilsvarende klubb. En person som har stått i omstillinger før, kjent på trykket, gjort feil – og lært av dem. Problemet er at Rosenborg ikke befinner seg i en ideell verden. Klubben befinner seg i en situasjon der nettopp slike kandidater har blitt kastet bort gang på gang på gang på gang – fire eller fem ganger, vi mistet tellingen selv – av det som formelt kalles en ansettelseskomité, men som i møter med kandidatene har bestått av daglig leder og styreleder gjennom høst og vinter.
Det er her analysen må bli mer presis enn bare «erfaren» versus «uerfaren».
For erfaring i seg selv er ikke et kvalitetsstempel. Rosenborg har selv erfart at erfaring uten struktur, rolleforståelse og grunnleggende kompetanse kan være direkte kostbar. Det er derfor utilstrekkelig å stoppe vurderingen ved antall år i en tittel – særlig når klubbens egen historikk viser at nettopp det ofte har vært et svakt beslutningskriterium.
Det riktige spørsmålet er heller:
Hva er det Finnbogason mangler – og hva har han faktisk bygget opp i stedet?
Han mangler først og fremst dokumentert gjennomføringshistorikk i rollen. Det er en reell svakhet. Samtidig har han brukt tiden etter spillerkarrieren på noe svært få i samme posisjon gjør: systematisk og målrettet kompetansebygging for akkurat den rollen han nå er valgt for.
Dette flytter ikke risikoen bort. Men det endrer risikotypen.
Forskjellen er betydelig. Mellom en kandidat som lærer rollen mens han utøver den – og en kandidat som har forberedt seg på rollen før han får den. Mellom improvisasjon og struktur. Mellom magefølelse og metode.
For Rosenborg er dette ikke et akademisk skille. Det er et praktisk ett.
For hvis dette mislykkes, vil det være fristende å konkludere med at klubben tok sjansen på en uerfaren kandidat. Men en mer presis konklusjon vil i så fall være at klubben enten undervurderte kompleksiteten i rollen – eller igjen unnlot å legge til rette for at en strukturert kandidat faktisk kunne lykkes.
Og akkurat der ligger overgangen til det som er det mest uvanlige ved Alfred Finnbogason. Ikke hvem han har vært.
Men hvordan han har forberedt seg.
Den uvanlige forberedelsen – fra spiller til sportsdirektør
Det er her Alfred Finnbogason skiller seg tydeligst fra mange andre tidligere toppspillere som beveger seg inn i sportslig ledelse.
For der mange går rett fra garderobe til kontor og lar rollen forme dem underveis, har Finnbogason tilsynelatende bevisst valgt å forme seg for rollen parallelt med praksis. Ikke snarveier. Ikke rådgiverroller på navn. Men en planlagt og systematisk overgang fra spiller til leder – med formell kompetanse som fundament.
Det spesielle er ikke at han har tatt utdanning.
Det spesielle er hvordan han har gjort det – og hva han har valgt å lære.
Finnbogason har bygget et sammenhengende utdanningsløp som dekker hele bredden i sportsdirektørrollen: økonomi, organisasjon, sportslig styring, rekruttering, analyse og governance. Dette er ikke enkeltstående kurs plukket etter behov. Det er en helhetlig kompetanseprofil, rettet mot én konkret rolle.
Gjennom Johan Cruyff Institute har Finnbogason gjennomført både bachelor- og masterutdanning i Sport Management, i tillegg til videreutdanning. Dette er utdanninger som tar for seg hvordan moderne klubber faktisk styres: økonomi, organisasjonsdesign, beslutningsprosesser, governance og langsiktig prestasjonsutvikling. Cruyff-miljøet bygger på en grunnleggende idé om at sport ikke kan ledes på intuisjon alene, men må styres med samme disiplin som andre komplekse virksomheter.
Det er et vesentlig poeng.
For Rosenborg har tidligere erfart hva som skjer når sportslig ledelse mangler nettopp denne typen grunnkompetanse.
I tillegg til sport management-utdanningen har Finnbogason en formell bachelorgrad i økonomi og administrasjon. Det høres tørt ut. Det er det ikke. For i rollen som sportsdirektør er dette kjernekompetanse. Overgangsstrategi, kontraktsstruktur, videresalg og risikostyring er i praksis økonomiske beslutninger med sportslige konsekvenser.
Rosenborg har allerede betalt dyrt for å undervurdere dette. Under tidligere sportslig ledelse ble klubben påført direkte tap som følge av manglende forståelse for grunnleggende økonomiske mekanismer – blant annet forskjellen på brutto og netto i overgangsoppgjør. Det er ikke et spørsmål om fotballkunnskap. Det er et spørsmål om elementær kompetanse.
Med Finnbogason får Rosenborg i det minste en sportsdirektør som kan lese et regnestykke – og forstå konsekvensene av det. Det burde være et lavt krav. Klubben har selv vist at det ikke alltid har vært oppfylt.
Men Finnbogasons forberedelse stopper ikke ved teori.
Han har også gått tungt inn i det praktiske håndverket i sportsdirektørrollen. Gjennom Foundations of Sporting Directors Course ved FOCUS Sports Education – et anerkjent fagmiljø med base i Sveits – har han arbeidet konkret med hvordan overgangsmarkedet faktisk fungerer: strukturering av overgangsvinduer, rolleavklaringer mellom sportsdirektør, trener og scouting, forhandling, informasjonsflyt og risikohåndtering. Dette er ikke teori. Det er operativ praksis.
For ordens skyld: deler av Falkenkameratene har førstehåndserfaring med dette fagmiljøet og kjenner utdanningen på et uavhengig grunnlag.
På toppen av dette kommer UEFAs egne lederprogrammer. Sporting Director Programme er utviklet for personer som enten sitter i, eller er på vei inn i, topproller i europeisk klubbfotball. Det samme gjelder det pågående Executive Master-programmet for tidligere spillere. Her handler det om ledelse i komplekse organisasjoner, der sport, økonomi, juss, politikk og offentlig trykk møtes.
Dette er ikke kurs i inspirasjon.
Det er utdanning for dem som faktisk sitter med ansvaret – og konsekvensene.
Først når dette er på plass, blir språk og nettverk mer enn bakgrunn.
Finnbogason besitter nemlig en internasjonal operativ kapasitet Rosenborg i lange perioder har manglet i sportslig ledelse. Han behersker islandsk og engelsk flytende, tysk på fullt profesjonelt nivå, samt spansk og nederlandsk på profesjonelt arbeidsnivå. I tillegg kommer fungerende ferdigheter i skandinaviske språk, samt grunnleggende fransk og italiensk.
Det er ikke bare CV-pynt. Det er et genuint arbeidsverktøy i fotballen.
I overgangsmarkedet er egne språkferdigheter lik tempo.
Tempo gir forhandlingsposisjon.
Og forhandlingsposisjon er ofte forskjellen mellom en god avtale og en dyr en.
For Rosenborg er dette en tydelig kontrast til tidligere sportslig ledelse, der mye av klubbens operasjonelle virke utenfor Norge i praksis har gått gjennom mellommenn. Ikke fordi markedet krevde det, men fordi klubbens egen kapasitet gjorde det nødvendig.
Her er Hoftun-kontrasten relevant, ikke polemisk, men strukturelt. Hans spiller- og lederkarriere var i all hovedsak forankret i Rosenborg. Det ga sterk intern kunnskap, men også skylapper. Europa ble noe man handlet med, ikke noe man opererte i.
Finnbogasons karriere har gitt ham et helt annet utgangspunkt. Han har spilt i Nederland, Tyskland og Spania. Han har vært del av garderober, treningskulturer og klubbstrukturer med andre krav og forventninger enn de norske. Nettverket hans er bygget i hverdagen – ikke på konferanser.
Det betyr tilgang.
Det betyr referanser.
Og det betyr at Rosenborg, for første gang på lenge, kan ha en sportsdirektør som ikke bare forstår det europeiske markedet i teorien, men faktisk hører hjemme i det.
Dette eliminerer ikke risiko.
Men det reduserer avstanden mellom Rosenborg og markedene klubben faktisk konkurrerer i.
Summen av dette er det som gjør Finnbogasons profil uvanlig. Ikke fordi han er ferdig. Ikke fordi han er risikofri. Men fordi han har behandlet overgangen til sportsdirektør som et profesjonelt yrkesskifte som må forberedes grundig – ikke som en rolle man valser inn i på bekostning av klubben.
Risiko, oppside – og kravene til Rosenborg
Med Alfred Finnbogason er det lett å peke på risiko. Det er også riktig å gjøre det. Han er ny i rollen. Han mangler historikk som sportsdirektør på dette nivået. Og han kommer inn i en klubb som de siste årene ikke har vært kjent for stabile rammevilkår.
Men det er viktig å være presis:
Den største risikoen i dette prosjektet ligger ikke hos Finnbogason alene. Den ligger i Rosenborg.
Dette er ikke en sportsdirektør som kommer inn for å “rydde opp” på egen hånd. Det er en sportsdirektør som forutsetter struktur rundt seg. Hvis han behandles som en problemløser som skal kompensere for uklare roller, svake prosesser og et urolig styre, vil dette mislykkes. Ikke nødvendigvis fordi han er feil kandidat, men fordi alle er det, så lenge klubben gjentar gamle mønstre.
Det første kravet handler om rolleforståelse.
Rosenborg må være tydelig på hva en sportsdirektør er – og ikke er. Finnbogason kan ikke bli en mellommann mellom styre og trener. Han kan ikke bli et skjold for beslutninger han ikke fullt ut kontrollerer. Og han kan ikke stå alene med konsekvensene av valg som i realiteten tas andre steder.
Skal dette fungere, må sportsdirektøren eie:
- den sportslige helhetsretningen
- strukturen i spillerlogistikken
- prioriteringene mellom kortsiktig resultat og langsiktig bygging
Alt annet er kosmetikk.
Det andre kravet handler om organisering og kapasitet.
Planen om å ansette en Head of Recruitment (HoR) under sportsdirektøren er ikke et supplement. Den er en forutsetning. Hvis Rosenborg ønsker effekt av kommende overgangsvinduer – og ikke nok et vindu preget av midlertidige løsninger og spillere valgt av tilfeldige operative hensyn – må HoR på plass raskt.
Uten en tydelig HoR med operativ gjennomføringskraft vil rekruttering i praksis fortsette å falle tilbake på dagens løsninger, med teknisk leder og midlertidige strukturer som styrer markedet. Det vil undergrave hele poenget med å ansette en sportsdirektør med strukturambisjon.
Det tredje kravet handler om tidsakse og prestasjon i parallell.
Samtidig må det være rom for et annet viktig poeng: Hovedtrener Alfred Johansson – “Alfred 1.0” – må også begynne å levere. Han leder ikke et gullmannskap, men heller ikke et middelhavsfarermannskap – i denne ligaen. Hvis Rosenborg skal skape arbeidsro rundt en ny sportsdirektør, må det også komme sportslig progresjon på banen som viser at klubben er på riktig vei, om enn ikke fremme ennå.
Det betyr at styret må tåle at struktur bygges over tid – men også erkjenne at resultater faktisk betyr noe underveis. Fjerdeplassen i 2024 var et akseptabelt mellomsteg (tilbake) mot toppen. Å kave seg til en syvendeplass fra niende i siste serierunde, er ikke det.
Det fjerde kravet handler om styredisiplin og håndtering av friksjon.
Rosenborg har over tid vist en tendens til å bli urolig ved motgang. Til å gripe inn. Til å justere kursen. Til å lytte til feil stemmer på feil tidspunkt. Problemet er ikke at kursen justeres – det er ofte både nødvendig og riktig. Problemet er når justeringene blir store, reaktive og inkonsistente, og når de skjer uten felles forståelse av retning.
Med Finnbogason må friksjon forventes, ikke fryktes. Uenighet mellom styre, sportsdirektør og trener er ikke et faresignal i seg selv. Det avgjørende er hvordan den håndteres.
Derfor må Rosenborg være tydelig på dette før prosjektet settes i gang:
- hvordan sportslig progresjon skal evalueres
- hvilke parametere som veier tyngst til ulike tider
- når man justerer – og når man holder kurs
Dette er ikke detaljer som kan overlates til magefølelse underveis. De må forankres i mandat, tidsakse og forventninger – helst før kontrakten signeres.
Her ligger også et ansvar hos klubbens medlemmer. Tillitsverv må heretter gis til personer som både forstår kompleksiteten i roller de ansetter, og som evner å stå i den friksjonen som følger. Like viktig: styret må bli bedre til å velge hvem de bør lytte til, når de selv er usikre. En del gamle helter har vist at de forlengst har utspilt sin rolle der, per 2026.
Det finnes også en risiko som ligger hos Finnbogason selv – uavhengig av hvordan klubben legger til rette. Formell kompetanse er én ting. Å omsette den til praksis under trykk er noe annet. Overgangen fra analyse til beslutning, fra plan til gjennomføring, vil være krevende. Det er her han faktisk må vise at forberedelsene bærer frukter – og at han evner få folk med seg.
Oppsiden, dersom disse kravene tas på alvor, er samtidig betydelig.
Rosenborg får en sportsdirektør med:
- dokumentert vilje til å bygge struktur
- tung formell kompetanse på økonomi og organisasjon
- operativ forståelse av overgangsmarkedet
- og et europeisk perspektiv klubben har savnet
Risikoen er høy.
Oppsiden er tilsvarende.
Utfallet avgjøres ikke først og fremst av Alfred Finnbogason alene.
Det avgjøres av hvordan Rosenborg velger å organisere seg rundt ham.
Alternativet – og hvem som må stå til ansvar
Når alt dette er sagt, er det nødvendig å minne om én ting Rosenborg ikke kan løpe fra.
Alfred Finnbogason er ikke resultatet av en ryddig, profesjonell og målrettet prosess. Han kom inn ved en tilfeldighet, etter måneder med omkamper, lekkasjer, interne dragkamper og en ansettelsesprosess som fremsto mer reaktiv enn styrt. Det er ikke et kvalitetsstempel. Det er en konstatering.
Likevel er det nettopp her kontrasten blir tydeligst.
For hovedalternativet – i hvert fall slik det fremstår hos deler av arbeidsgruppen – var Erik Hoftun. Ikke som en nødløsning. Ikke som et midlertidig kompromiss. Men som et reelt og aktivt fremmet førstevalg for enkelte, også etter at Finnbogason var kommet på bordet.
Og Rosenborg vet hva det alternativet innebærer.
Klubben har allerede betalt for manglende økonomisk forståelse i sportslig ledelse. Den har betalt for svake strukturer, personavhengige beslutninger og for at roller ble lært underveis – på klubbens regning. Den har også erfart hvor belastende det blir når sportslig ledelse havner i situasjoner som ikke har noe med fotball å gjøre.
Dette handler ikke om person.
Det handler om konsekvens.
I det lyset er det fullt mulig å mene to ting samtidig:
Ja, Alfred Finnbogason er et risikabelt valg.
Og ja, Rosenborg kunne endt med noe betydelig verre.
Det er derfor denne teksten ikke er en hyllest, og heller ikke en advarsel. Den er en realitetsorientering.
Når Rosenborg nå velger Finnbogason, velger ikke klubben trygghet. Den velger et brudd. Et brudd med hvordan sportslig ledelse har blitt rekruttert, forstått og praktisert over tid. Det er et valg som krever mer av klubben enn av kandidaten alene.
Da må styret:
- stå i friksjon uten å miste retning
- avklare roller og mandat før konfliktene oppstår
- ansette riktig Head of Recruitment raskt
- og evaluere progresjon på en måte som faktisk henger sammen med realitetene, i overenstemmelse med Finnbogason
Og ikke minst: de må gjøre dette konsekvent, også når det blåser.
For hvis dette mislykkes, vil det være fristende å peke på Alfred Finnbogason. Det vil være det enkleste grepet. Og det vil være feil.
Da bør blikket rettes et helt annet sted: mot styret og daglig leder, og mot en ansettelsesprosess som over måneder har blottstilt en grunnleggende manglende forståelse for både rolle, marked og egen posisjon. Rosenborg har – åpent, synlig og for hele fotball-Norge – fremstått som en klubb som ikke evner å forholde seg til markedsprisen for en sportsdirektør i en presumptiv toppklubb.
Kandidat etter kandidat ble kastet bort. Ikke fordi de var feil for jobben, men fordi klubben ikke var villig til å ta inn over seg hva rollen faktisk koster – i mandat, i lønnsbetingelser og i tillit. Resultatet var ikke bare en mislykket prosess, men et alvorlig renommétap. Rosenborg fremsto ikke kravstor. Klubben fremsto uforberedt og ignorant.
At man i dette landskapet til slutt endte med Alfred Finnbogason, skjedde ikke som følge av kontroll, oversikt eller tydelig ledelse. Det skjedde fordi prosessen til slutt kollapset – og fordi et alternativ tilfeldigvis lå igjen på bordet da de andre var kjørt i grøfta.
Det gir ingen fribillett. Tvert imot.
Hvis dette prosjektet feiler, er det ikke først og fremst et spørsmål om Finnbogasons manglende erfaring. Det vil være et resultat av at de samme personene som blamerte klubbens navn i ansettelsesprosessen, også mislyktes i å forstå hva som faktisk kreves for at en sportsdirektør skal lykkes.
Det er der ansvaret skal plasseres.
Og det er der det må bli stående.
PS:
Falkenkameratene har tidligere argumentert for at Rosenborg bør bruke eksterne rådgivere i krevende ansettelsesprosesser. Det står vi fortsatt ved. Kompleksiteten i moderne toppfotball tilsier at styret ikke alltid sitter med nødvendig kompetanse alene.
Samtidig må også slike rådgivere tåle vurdering.
Ansettelsesprosessen for sportsdirektør har reist spørsmål om hvor god sparringspartner OneNexus faktisk har vært for Rosenborg. Ikke bare i denne saken, men også i lys av erfaringer fra andre klubber som har benyttet samme aktør. Spørsmålene handler ikke om intensjon, men om kvalitet og uavhengighet.
Når en klubb gjentatte ganger fremstår uten forståelse for markedspris – i lønn, mandat og forventninger – er det rimelig å spørre om rådene som er gitt har vært tilstrekkelige. Og når kandidater koblet til rådgivermiljøet selv fremstår som mer «oppnåelige» enn markedet ellers, må det også være legitimt å stille spørsmål ved interessebalanse.
Dette er ikke en dom.
Men det er en påminnelse om at også rådgivere må evalueres på resultat.
Klubben trenger ikke færre eksterne perspektiver.
Den trenger bedre.