Spørsmålet er ikke hvem, men hva. Først når styret innser det, kan Rosenborg finne treneren som hjelper klubben tilbake på rett spor og videre inn i framtida.
De lærde strides om spørsmålet i tittelen her – og vi ulærde enda mer. Problemet blir større av at ingen klarer å formulere noe som minner om et godt svar. Frykt ikke – vi er ikke snauere enn at vi prøver å formulere noen tanker om dette også.
«Jeg ender vel opp som Bill Shankly i Liverpool. Trener til evig tid»
Rosenborgs trenerjakter har jevnt over tatt lang tid – og vært fokusert på navn, ikke profil.
Årsaken til det første er i grunnen ganske selvforklarende. Når du ikke arbeider systematisk og sørger for å kartlegge aktuelle profiler kontinuerlig, men må begynne med nytt skippertak hver gang du bytter trener, må det nesten bli slik.
Rosenborg bytter jo trener ganske ofte. Så man kunne jo tro at noe erfaringsbasert læring etter hvert ville trenge inn, men la oss være ærlige: det har ikke gjort det enn så lenge.
Rosenborg har snarere gjort det til en slags tradisjon med trenerjakter av en varighet tilsvarende en fotballsesong, noe som betyr at våre midlertidige trenere sitter nesten like lenge som våre «permanente».
Det andre er også et gjentagende fenomen. Det vil nødvendigvis påvirke varigheten på letingen. Man begynner med navn. Da gjerne navn som noen toneangivende personer i klubben har i hodet der og da, eller noen en ivrig agentkjenning gjerne vil flytte på.
Det blir ganske tilfeldig, vil vi påstå. Og enda verre blir det når avstanden i fotballfilosofi mellom navnene som kastes rundt er overtydelig selv for oss som befinner oss utenfor de lukkede styrerom.
«Heldigvis er det ikke samsvar mellom tykkelsen på lommeboka og vettet»
Red Bull Salzburg er en irriterende klubb på alle fotball-kulturelle vis. Men den er også irriterende på en annen måte. Klubben jobber nemlig rett og slett voldsomt godt i alt den gjør.
Red Bull Salzburg har flinkere folk enn vi har til rådighet i Rosenborg, og det hjelper jo på. Men viktigere: klubben har førende prinsipper for hvordan den jobber med alt. Det kan tenkes at den tilnærmingen også tiltrekker seg skarpere hoder, men det er mat for en annen artikkel.
Salzburg er blant annet kjent for voldsomt god scouting og spillerutvikling. Den henter talenter, foredler dem, og selger dem videre til de største ligaene – alt mens klubben selv også konkurrerer i de europeiske turneringene.
Det oppsummerer greit det vi ønsker for Rosenborg også: En selgende klubb, som samtidig spiser kirsebær med de store.
I en artikkel på klubbens egne sider beskriver Salzburg sin metodikk og prinsipper rundt scouting:
«At the start of every scouting process comes the ‘what’ question? What kind of player do we want to sign? In most cases it is the coach or sporting director who decides this alone. Not for us though, as we follow our guiding principles first and foremost. Every position, from goalkeeper to striker, has their own set of requirements. These focus around a determined playing style, ability to transition quickly and positive mentality. Those who meet this criteria go onto the shortlist. For this process, thousands of footballers are watched, however».
Den originale artikkelen vi har hentet sitatet fra er nå dessverre borte, men den refereres til i denne BBC-artikkelen.
«Fotball er en typisk intelligensaktivitet»
Hva, om noe, skulle tilsi at denne tilnærmingen ikke også kunne være gjeldende for trenere?
Hvorfor, basert på verdigrunnlaget om «artig og angrepsvillig fotball», har ikke Rosenborg utarbeidet, vedtatt og forankret en profil for «Rosenborg-treneren»? Med gitte kriterier man ikke går utenfor når man kartlegger og prioriterer trenerkandidater?
En slik tilnærming ville ha fjernet elementet av tilfeldighet, tatt bort fokuset på navn, og gitt en helt annen strukturert og kvalitativ tilnærming til oppgaven.
Vi vet at det et eller annet sted på brakka finnes rolleprofiler på spillertyper man ønsker i en Eggensk 4-3-3, for å finne erstatter når for eksempel en indreløper selges til utlandet. For slik er jo bransjen, både når det gjelder spillere og trenere. De forsvinner, enten de lykkes eller mislykkes.
Hvorfor har vi da aldri tenkt på å lage en trenerprofil som er førende for treneransettelser?
En dag, om kort eller lang tid, er Kjetil Rekdal historie som Rosenborg-trener. Om han forsvinner i dagens situasjon, frykter vi som nevnt tidligere i saken at kandidatene vi får er en heller tilfeldig sammenrasket liste av navn, med få felles trekk utover å alle være fotballtrenere.
Deretter vil disse kandidatene bli intervjuet av et styre som ikke har en etablert, felles forståelse av hva det ser etter. Og de vil bedømmes på hvordan de selv selger seg inn med ord – for vi tviler, for å si det så diplomatisk vi kan, på at noen vil sitte og analysere kamper med disse trenerne for å se om de lever som de preker!
For oss er ikke dette godt nok. Det burde ikke være godt nok, eller akseptabelt, for andre stemmeberettigede medlemmer eller supportere av Rosenborg heller. Så lenge klubbens tillitsvalgte ikke selv etablerer denne trenerprofilen, får vi gi det et forsøk på egen kjøl.
og lett omskrevet for angrepsfotball» av Nils Arne Eggen.
«Folk vil ikke betale penger for å se på innkast og offsideavblåsninger»
I første del av denne artikkelen prøvde vi å fylle visjonen «artig og angrepsvillig fotball» med innhold. Under ønsker vi å utdype hvilke kriterier vi mener må være førende for en rosenborgsk trenerprofil.
Vi forsøker å identifisere noen kvaliteter aktuelle kandidater må besitte, og noen kvaliteter han bør ha. Trenere som ikke er innenfor boksen til må-kravene, bør ikke stå på blokka i det hele tatt. Som i eksemplet fra RB Salzburgs prinsipper for scouting, med andre ord.
Dette er å forstå som de ytre rammene for søket. For det er nettopp det Rosenborg må gjøre når klubben har etablert kriteriene og bygget en profil for trenere i Rosenborg Ballklub – den må ut og søke. Aktivt lete!
Rosenborg må kartlegge de trenere som svarer til kravene, utelukke dem som ikke svarer til må-kravene, og finsikte finalekandidater ved hjelp av resterende bør-krav.
Den observante leser vil se at mekanismene minner mye om hver eneste ansettelsesprosess i en normal bedrift. I en velfungerende klubb er det én kompetent sportssjef eller teknisk direktør som leder denne prosessen ved hjelp av teamet sitt, og som leverer én – og bare én – endelig innstilling til styret.
Vi presenterer her ikke en fullstendig uttømmende liste i denne teksten. Det er alltid mulig å detaljere enda litt mer, men dette er de overordnede kriteriene vi anser som førende for en trenerprofil i Rosenborg Ballklub. Ingenting vil glede oss mer, selvsagt, enn at klubben lager en langt mer avansert profil enn vi skisserer her.
Vi skriver her om kandidaten i entall, men understreker at dette er krav som gjelder hver enkelt av de mange kandidatene som sjekkes ut i en trenerjakt, før den munner ut i et valg.
«Du får en gruppe mennesker til å gå fra å må, til å ville det samme»
Kandidaten må være en spillerutvikler, som evner å utvikle individet i hverdagen, samtidig som han bygger det relasjonelle – hele laget. Han må være en trener som, enten i kraft av egen person eller i samarbeid med sitt team, har sine styrker i hverdagen på feltet.
Og: Han må mene at det er riktig å satse det meste av energien på den vanskeligste, men også mest grunnleggende ideen i fotball: angrep og å score mål.
Rosenborg trenger en trener som tror på at et kollektivt samarbeid mellom individer som både kan og vil det samme, gjennom samhandling, er overordnet enkeltmannsprestasjoner på et høyere fotballteknisk nivå – fordi vi aldri kommer til å ha 11 spillere på banen som individuelt er bedre enn de store konkurrentene ute i Europa.
Akkurat nå er det ikke engang gitt at vi har bedre spillere enn de små her hjemme i Norge.
Dette er en slags kjerne: Ideen om at helheten kan være mer enn summen av individene – hvor alle på laget beveger seg i forkant av neste situasjon, etter et innøvd samhandlingsmønster, og i roller som er tilpasset spisskompetansen både offensivt og defensivt – går aldri ut på dato.
Kampledelse er en bonus, men i våre øyne er hverdagen langt viktigere. Utviklingen av et godt spillsystem trumfer endringer underveis i kampene nesten hver gang. Begrepet coaching i verdensklasse vil vi hevde oftere er et resultat av feil inngang til kampen, enn genistreken i øyeblikket.
«Very good match. I believe you will be a trønder»
Kandidaten må ha evne til å håndtere ulike kulturer, og ha språkkunnskaper til å besørge at det finnes minst ett felles arbeidsspråk mellom alle spillerne. En RBK-garderobe bør bestå av de beste spillerne, uavhengig av hvor de kommer fra.
Det er ikke gitt at arbeidsspråket på treningsfeltet i fremtidens Rosenborg skal, eller kan, være norsk. De fleste fotballgarderober er i dag flerkulturelle og med flere språk, da må treneren være i stand til å formidle og innprente sitt budskap hos alle spillerne, og legge til rette for best mulig integrering av flest mulig.
Det er i tillegg høyst relevant for spillernes sosiale tilhørighet til gruppen. Den danske topptreneren Jess Thorup, med bakgrunn fra FC København, FC Midtjylland og belgisk liga, prater om blant annet dette med Troels Bech i en nylig episode av Bech bag bolden.
«Miniputtfotball. De står og spiller fotball på samme sted»
Ønsket om å dominere alle kamper må være iboende hos kandidaten. Grunnprinsippene i et lag avgjøres ikke av en formasjon, men hvordan man utfører prinsippene endres fra formasjon til formasjon.
En kandidat bør ikke avkreves en ed til 4-3-3, men det skal være en selvfølge at kandidatene kjenner og har prestert med en fotball som følger prinsippene som klubben er tuftet på. Da vil endringene i formasjon ha mindre å si for hvordan det ser ut på banen.
Det er absolutt mulig å dominere kamper med 3-backslinje, men da ligger backene sjelden i en lav femmer, slik vi stadig oftere ser at dagens Rosenborg stiller opp.
Et tilleggskrav som følger av dette, blir at kandidaten må evne å skape flere frispillingsalternativer i laget. Spillerne må få flere nøkler til å låse opp ulike pressmønstre fra motstanderen. For eksempel i møte med både høyt og lavt press, fra motstandere oppstilt i henholdsvis 5-3-2, 4-3-3, 4-4-2, og andre.
Offensivt må treneren gi spillerne prinsipper som gjør at de på siste tredel av banen blir satt i posisjoner der spillerne selv må velge om de skal bruke den første, andre eller tredje bevegelsen rundt seg. Det bør være aksept for spill med høy risiko på siste tredel, og treneren må kunne by på et angrepsspill som har flere strenger å spille på, med flest mulig spillalternativer rundt ballfører.
Når ballen mistes i dette tenkte scenarioet, skal ettertrykket i gjenvinningen være så intenst, at det vil stilles store krav til en motstander som skal evne å spille av dette ideelle RBKs høye press.
«Per Joar Hansen! Er du ikke riktig frisk?»
Fordelen med vår «historiske spillestil» er at den er nesten universell. Veldig, veldig mange land og trenere har Johan Cruijff og Rinus Michels som inspirasjonskilder. Dette gjør at vi med større trygghet kan lete etter kandidater i land hvor vi tidligere ikke har våget å lete. Det gir et større utvalg å velge blant.
Krav om en viss minimumsalder eller tidligere titler på CV-en ønsker vi å se bort fra. Helt og fullt. Historien har vist at dette hverken er garanti for gjenskapt suksess eller underholdende spill.
Som anekdotisk bevis: Slike krav ville ha utelukket for eksempel Malmø FFs nye trener, som nå har ledet laget til sin beste sesongstart på 70 år, den gangen han var årets trener i Sverige med lille Kalmar FF i 2021, før vi sist byttet trener. Type, over titler, ser foreløpig ut som et godt valg for dem.
Manglende erfaring (les: alder) vil kunne kompenseres med faglig tyngde, noe som ofte kjennetegner trenere skolert i land som Nederland, Tyskland og Spania. Uten at vi nødvendigvis trenger å se så langt utenfor Skandinavia, hvor det bør være mange gode kandidater – men muligheten er der.
Det er altså ikke slik som enkelte påstår, at når vi ønsker dette ser vi bakover i tid. Vår måte å spille på, riktignok videreutviklet, brukes av mange lag i europeisk, skandinavisk, og norsk fotball. Vi vil til og med gå så langt som å påstå at det gjerne er de beste og mest suksessrike lagene som spiller på en slik måte.
Det vi før kalte «rosenborgsk».
«Vi skal bli enda flinkere til å gjødsle nærmiljøet med vår kunnskap»
Det følgende er ikke et krav, men noe Rosenborg bør åpne for: Kandidaten bør få håndplukke og ta med seg sitt eget team på en til tre personer, assistenter som kandidaten vet at tenker og formidler det samme budskapet som han selv på treningsfeltet. Merverdien i dette kan være betydelig.
Så står Rosenborg i 2023 i en litt spesiell situasjon. Nå har vi på så mange områder forsøkt – og feilet – med å finne riktig kompetanse i nærområdet, at det kan være et poeng i seg selv å gå over bekken etter vann.
Etter vår mening er det både i klubben og trøndersk fotball generelt, et skrikende behov etter nye impulser – ikke ulikt det vi fikk med nederlenderne i akademiet. Rosenborg må trolig gå et godt stykke utenfor egne rekker for å finne tilbake til seg selv.
Det bør samtidig være en selvfølge at fremtidens trenere er moderne innrettet og innforstått med at Rosenborg benytter alle teknologiske og ikke-teknologiske verktøy og hjelpemidler som er tilgjengelige, slik at vi aldri igjen lar en midlertidig ansatt (hovedtrener) få beslutte hvilke verktøy klubben skal holde seg med.
«Det blir sånne Jesus-ledere. Alle vet hvem de er, men ingen har sett dem»
Ovenfor har vi forsøkt å etablere en god del kriterier vi mener Rosenborg bør lete etter. Men hvordan skal klubben lete, og hvordan kan den være noenlunde sikker på at man faktisk fant det man lette etter?
Data er stadig mer fremtredende i alle deler av fotballen, ikke kun i scouting av spillere. Selvsagt kan gode data også brukes til å kvalitetssikre treneransettelser, slik fotballanalyse-selskapet Statsbomb beskriver glimrende i denne artikkelen.
Data kan for eksempel brukes til å sjekke at en kandidat faktisk spiller slik han påstår i kartleggingsintervjuet. Men da må altså Rosenborg vite hva klubben faktisk ser etter.
Artikkelen til Statsbomb tar også for seg noen sjekkpunkter som bør vurderes før en ansettelse, som ikke går direkte på stillingskravene. Vi syns disse var så gode at vi har gjort en kjapp oversettelse av dem:
- Er tid/sted rett for kandidaten, eller bør man vente til etter sesongen slik at han kan få en «preseason» til å innarbeide de nye tankene klubben ønsker?
- Er det samsvar mellom kandidatens taktiske syn og klubbens?
- Er det en kandidat som må kjøpe seg til suksess, eller har han vist at han klarer å utvikle spillere og laget med relativt små ressurser?
- Er det en personlighet som passer i miljøet?
- Snakker kandidaten språket? Eventuelt kan han uttrykke seg så godt på engelsk at det kompenserer for manglende norsk/dansk/svensk?
- Er kandidaten så pedagogisk sterk at spillerne faktisk forstår budskapet?
- Det er veldig viktig å faktisk se hvordan kandidatens lag har spilt, ikke hvordan kandidaten sier de har fremstått – «People Lie», du vet, og i alle fall i jobbintervjuer. Underbygger det statistiske grunnlaget det kandidaten sier om hvordan lagene deres fremstår?
«Kainn du itj vær så snill å kaill mæ en idiot?»
Så enkelt, altså. Og så vanskelig – og det selv om vi slett ikke tror at vi er i nærheten av å presentere alle kravene til en trenerprofil for Rosenborg. Vi håper vi tar feil, men vår bekymring er at vi i denne teksten har kommet nærmere en slik profilbeskrivelse enn klubben selv.
I så fall håper vi at dette tas imot slik vi ønsker: Som et forsøk på å hjelpe – og et lite tupp i baken.
Som den observante leser har skjønt for lenge siden: Alle overskrifter i denne og den forrige artikkelen om arven etter Eggen, er tatt fra denne artikkelen med gullkorn fra legendemunn. Se på det som en påminnelse om at fotball skal være artig – og angrepsvillig.
I del tre vil vi forsøke å sette del en og del to inn i en samspillende strategi.