I Nils Arne Eggens Rosenborg gikk veien til strålende resultater gjennom fokus på prestasjon. Tør vi drømme om at klubben tar oss tilbake dit igjen?
Her er vi igjen. Enda en hovedtrener har gått ut dørene på brakka, etter nok en feilansettelse. Kjetil Rekdal var aldri en trener som passet identiteten til Rosenborg Ballklub, og burde således aldri ha vært ansatt. Sett i ettertid var dette et feilvalg som kan legges til listen av slike, siden Kåre Ingebrigtsen måtte gå i 2018.
I slutten av forrige artikkel lovte vi en sak om strategien videre. Her må vi aller først understreke at det vi prater om i denne teksten, er en overordnet idé, en strategisk retning i artikkelform – ikke et ferdig utformet strategidokument. Sistnevnte ville krevd langt flere ord enn dere liker at vi bruker. Den jobben overlater vi til klubben, men vi gir våre innspill som over gjennomsnittet engasjerte medlemmer.
Den lange ørkenvandringen tar slutt
Så hva nå? Hvor er vi? Passende nok finnes det en modell i «Godfoten» for å hele tiden vurdere hvor man står, slik at man kan forbedre prestasjoner. Denne kalles kvalitetshjulet, eller Pukk-hjulet, i den prosessorienterte arbeidsmetoden for prestasjonsforbedring.
(Pukk-hjulet, lånt fra «Godfoten», av Nils Arne Eggen.)
Vi har på mange vis skrevet akkurat denne saken før. Vi skrev den senest i august 2021, da jakten på Kjetil Knutsen ikke hadde startet, og Åge Hareide så smått hadde kommet i gang som Rosenborg-trener. Den teksten hadde tittelen «Hva skal Rosenborg være?» og handlet, som navnet antyder, om hva Rosenborg er og hva klubben skal være – og mer til.
«Vi håper selvsagt at Rosenborg finner riktig trener til å ta laget tilbake til toppen. Men først og fremst håper vi at Rosenborg er i ferd med å finne seg selv»
skrev vi, naive og blåøyde som vi var.
Mens vi fortsatte:
«Ingen blir overrasket om Kjetil Knutsen er (den eneste) kandidaten vi nå skal sette hus og bil på som redningsmann – i fravær av en klubbidentitet og en langsiktig strategi.
Om Rosenborg var et skip, ville det aldri komme i havn. Hver gang klubben ikke lykkes, endres kursen totalt. Og det skjer uten at klubben spør seg selv hvorfor man ikke lykkes.
Om det kanskje kan være mangelen av strategi som gjør at vi bommer med de viktigste ansettelsene? For å si det forsøksvis diskret: «Vi blir ikke veldig overrasket om nyere styremedlemmer har hatt en sjokkartet opplevelse i møtet med klubbens strategiske og organisatoriske mangler».
Og her er vi nå, enda en gang. Strategien og den faste strukturen manglet både for trenerjakten inn mot Kjetil Knutsen og i ettertid, akkurat som den gjorde da vi hentet Åge Hareide for andre gang, Eirik Horneland før det, og alle de andre trenerne ansatt tilbake til 2012 – minst. Sikkert enda lengre.
Lenger ned i saken ber vi om en strategi som gir oss en tydelig, rød tråd, slik at vi unngår denne vanvittige rekken av trenere som kommer og går, som vi har beskrevet tidligere i en annen sak, ved navn «Vi vingler videre».
Om man kan ha Kjetil Rekdal og Kjetil Knutsen på samme kortliste over aktuelle trenere for Rosenborg, må det bety at klubbens nedfelte identitet «Artig og angrepsvillig fotball» tolkes vidt forskjellig fra person til person i klubben. Sånn kan vi ikke ha det. Da er det ikke konkret nok. Og da får vi ikke kontinuitet over tid.
Vi må forsikre oss om at klubbens identitet ikke kan tolkes feilaktig. Derfor har vi satt oss ned og tenkt og skrevet de siste ukene. Dette er den tredje teksten i rekken.
Artikkel etter artikkel etter artikkel…
I den første av denne treenigheten av saker, kalt «Artig og angrepsvillig», forsøkte vi å definere identiteten til Rosenborg på en slik måte at ingen kan misforstå den, enten det skjer med eller uten vilje.
Nils Arne Eggen sa dette best selv: «Det er en fundamental forskjell på lag som ønsker å angripe, og lag som ønsker å ødelegge». Det første laget innfører et eget system for å skape best mulig forutsetninger for å score mål. Det andre er mest opptatt av å forsvare seg, og å tenke defensivt, ved å tilpasse seg motstanderne.
Her blir angrepsspillet ofte overlatt til enkeltspillere, eller man bruker metoder som innebærer liten risiko. Frykten for å slippe inn er større enn viljen til å score.
I del to: «Hva er en Rosenborg-trener?» har vi forsøkt å formulere en trenerprofil for klubben, som tittelen tilsier. Vi vet at det, et eller annet sted på brakka, finnes et sett rollebeskrivelser til hver posisjon på banen som kan – og burde – brukes når vi trenger nye spillere. Lykkes spillere drar de jo videre, og i et samhandlingsmønster må da spillerens spisskompetanse erstattes.
Akkurat på samme måte skiftes det trenere titt og ofte, enten ved at treneren mislykkes, eller ved at han lykkes og drar videre til større jobber. Tiden da en trener ble 15 år i en klubb er nok dessverre forbi. Derfor finner vi det merkelig at Rosenborg ikke har etablert en trenerprofil, all den tid vi har rolleprofiler for spillere.
Så da har vi også prøvd å definere en slik trenerprofil selv.
Når en mer uttømmende visjon og en slik trenerprofil er etablert – enten klubben vil bruke våre utkast eller etablere sine egne versjoner – bør begge inn i en strategiplan som går over lang tid. Langt lengre enn det vanlige femårsperspektiv.
Kontinuitet og brudd
Trenere er i moderne fotball i høyeste grad midlertidig ansatte. Lykkes de, forsvinner de fort til større ligaer. Mislykkes de, vil de også naturlig nok forlate klubben. Hvordan vi opererer som klubb kan altså ikke være forankret i tankesettet til den til hver tid sittende hovedtreneren.
Vi benytter i denne teksten begrepet «strategi», da det også er terminologien klubben har brukt når de kommuniserer arbeidet som pågår. Vi er likevel relativt trygge på at både styret i Rosenborg og vi forstår dette på samme vis: at målet er å forankre vår rosenborgske kultur og identitet slik at den er nedfelt for ettertiden. En rettesnor vi skal etterleve.
I Rosenborg snakker man hele tiden om kontinuitet, men det planlegges ikke for det. Begrepet dukker mest opp som et forsvar når enkeltprosjektet er på tur nedover. Nå må vi bestemme oss for å være proaktive og legge en god plan. Ikke være reaktive i ettertid når det har gått åt skogen enda en gang.
En god og grundig strategiplan vil gi klubben gode verktøy til å rekruttere trenere som spiller samme type fotball, og har den samme måten å utøve tankesettet på, over tid. Da slipper vi vingling, og vi får en rød tråd vi kan bruke til å knytte akademi og a-lag sammen.
Det samme gjelder sportslig leder og akademisjef. Alle disse bør ha rollebeskrivelser som gjør at man ansetter folk med samme type fotballfilosofi i de tre nøkkelfunksjonene i sportslig avdeling, og sikrer at man jobber videre langs samme kurs når mennesker skiftes ut.
For skipet må fortsette i samme retning, på samme kurs! Men selvsagt: Ikke før vi er sikre på at kursen er den riktige for Rosenborg som klubb.
Plan tilhørighet
Planen bør inneholde en stil og en retning, slik at vi over tid bygger oss opp til å spille fotball på én måte. Og om spørsmålet er hvilken stil som skal velges, så er det bare å henvise til Eggens kommentar i «Godfoten» om at Rosenborg stort sett har hatt den samme filosofien siden 1960-tallet.
Den bør selvsagt velges på nytt, slik at tilknytningen til supportere og fans maksimeres. Den er ikke lik «to mann med hockeysveis i bakrom», som noen vil få oss til å tro. Den er derimot lik en fundamental tanke om vår grunntanke om hvordan spillet fotball skal utøves: Viljen til å fortsette score mål og underholde, og en aksept for risikoen ved at motstander da kan gjøre det samme.
Entusiasmen og humøret på og rundt Lerkendal fikk raskt en oppsving etter at Kåre Ingebrigtsen tok over i 2014. Det skjedde fordi han er en del av identiteten til klubben. Måten han pratet på og hvordan laget fremsto, var gjenkjennbar for trøndere flest.
En slik gjennkjennelighet i spillestil vil dessuten gjøre det enklere å rekruttere spillere til en type stil, som jo også gjør at vi ikke kaster penger ut vinduet hver gang vi bytter trener og skal skifte retning og formasjon, og dermed kjøpe nye spillere. Det gjør at akademiet trygt kan bygges opp og drives i en stabil retning, og vi vil ha den savnede svarte og hvite tråden fra topp til bunn.
(Postulat om tilhørighet fra «Godfoten», av Nils Arne Eggen.)
Vi kan fremdeles havne i en situasjon der vi må fjerne trenere/ledere som ikke lykkes med prestasjonskrav selv om etter at vi har innført og implementert en slik plan, men da er det treneren, og ikke stilen, som er problemet og årsaken.
Fortiden er framtiden
Vi hører mange som sier: «Slutt å lev i fortiden med 4-3-3!» Men det gjør vi jo heller ikke, vi lever i fremtiden.
4-3-3, og å spille fremover, som er uttrykk folk bruker når de skal beskrive spillestilen og selve måten å tenke fotball på, er nemlig så moderne som du kan få det. Nils Arne Eggens stil vokste ut av Rinus Michels og Johan Cruijffs, og de fleste lag som lykkes i Europa om dagen spiller fotball på denne måten, eller en nært beslektet avart.
Det er mange forskjeller innad i samme system, og den videreutvikles kontinuerlig. Av lag som spiller slik med kontinuerlig suksess kan nevnes for eksempel Bodø/Glimt, Arsenal, Manchester City, og selvfølgelig Ajax. Pep Guardiola alene, tross alt utenomsportslig man kan holde mot han, har tatt videreutviklingen av denne arven så langt at han i praksis har utviklet sin egen skole av trenere som tar steget opp selv.
Ajax har nettopp ansatt ny trener, og man skulle nesten tro de har lest vår forrige artikkel om valg av type fremfor navn. Kjetil Knutsen var på kandidatlisten. Knutsen er stor her hos oss i Norge, men han er fortsatt en relativ ubetydelighet på kontinentet. Det endelige valget av Maurice Steijn, en til dels obskur trener som har gått stegene og som kontinuerlig har overprestert, er i det minste et anekdotisk prov på at trenere kommer og går i Ajax – men identiteten består.
Perry vs. Kåre
Det er mange ting som kan påvirke i fotball. Selv om Per Joar Hansen feilet i 2013 og 2014, så lyktes Kåre Ingebrigtsen med det samme tankesettet i årene etterpå. Fordi han klarte å få spillerne til å omsette teorien i praksis, mens Hansen ikke klarte det.
Der Ajax, opphavet til vårt fotballmessige tankegods, hadde Rinus Michels og Johan Cruijff, hadde vi Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen. La oss gripe om den arven og foredle den videre, fremfor å snu oss bort fordi den er for utfordrende for noen.
Som i flytsonemodellen til han med det vanskelige navnet, må vi sette spillerne våre i flest mulig situasjoner i løpet av en kamp der de har ferdigheter til å lykkes. Dette gjør at spillere lykkes, som igjen gir selvtillit og utvikling. Det leder til spillersalg og bedre økonomi. En god sirkel!
(Flytsonemodellen fra «Godfoten», av Nils Arne Eggen, lånt fra Mihaly Csikszentmihalyi.)
Øverste sportslige leder
Sportslig ledelse er et annet ledd som må styrkes og defineres. Her må en fotballfaglig sterk leder inn, som styrer sportslig avdeling etter valgt strategi på lang sikt. Det fordrer en del endringer i eksisterende organisasjon. Vi må ha de beste hodene i de rollene vi definerer som nødvendige i vår klubbdrift. Det betyr i klartekst noen som har erfaring i rollen fra før, Som kjent – du blir best til det du gjør ofte. Vi er et stykke unna akkurat nå, men en ting skal det ikke være tvil om: Rosenborg skal være best. Da må vi også ha de beste hodene.
Det er en høyaktuell diskusjon om hvorvidt sportslig leder bør ansette trenerne, mens styret ansetter den langsiktige strategiske lederen for sportslig avdeling, slik mekanismene også er for daglig leder Tore Bjørseth Berdal innenfor hans ansvarsområde.
Siste ord om endelig ansettelse av trener kan fortsatt ligge hos styret, om enn som en proforma «håndspålegging», men det skal foreligge veldig tunge grunner til at styret skal se bort fra sportsdirektørens innstilling.
Slik sikrer vi kontinuitet i sportslig ledelse over tid, der styremedlemmer kan gå inn og ut av verv uten at klubbens identitet endres.
Styret i Bodø/Glimt har fornuftig nok tilsynelatende holdt seg langt unna sportslige avgjørelser under suksessen der oppe. De styrer og veileder, mens sportslig avdeling gjennomfører.
Mennesker tar valg og gjør feil. Et planverk som omdanner humankapitalen til strukturkapital, vil sørge for at det blir enklere å følge samme linje, og forhåpentligvis redusere enkeltmenneskers påvirkning på skipet Rosenborg BKs kurs og retning.
Kan vi lære av Vålerengas feil?
Når vi nå har endt på – enda – en midlertidig trener og samtidig skal gjennomføre en omorganisering av sportslig avdeling, er det åpenbart at en del ting må skje i riktig rekkefølge framover.
Svein Maalen har nå hånd om roret ut sesongen. Det mener vi er et riktig valg. Det har tidligere vært rettet kritikk mot RBK – med rette – for at trenerjakter gjerne har tatt et halvt år og enda mye mer.
Med rette fordi man tidligere «bare» skulle bytte ut treneren, og tidsbruken bar prov om en klubb som ikke sørget for kontinuerlig oversikt over tilgjengelige kandidater og heller ikke evnet å sette endelige svarfrister for sine foretrukne kandidater.
Nå, i forbindelse med det strategiarbeidet klubben gjennomfører, mener vi det derimot er påkrevd å bruke en del tid på å finne den neste treneren. Nå må ting rett og slett skje i riktig rekkefølge.
Vålerenga er for oss et kroneksempel på hvilke problemer som kan oppstå når man ansetter trener før sportsdirektør, og det i etterkant viser seg at disse to nøkkelpersonene har et diametralt ulikt syn på spillet, stallsammensetning og spillerlogistikk.
Hvem skal finne og kvalitetssikre ny permanent trener i Rosenborg i 2023? Trenerutvalget per i dag består av daglig leder Berdal, sportslig koordinator Roar Vikvang og sportslig leder Micke Dorsin.
En av dem kan veldig mye om andre ting, men vi er helt enige med Berdal i hans bedømming av egen fotballkunnskap (sak bak betalingsmur). De to andre er begge degradert av klubbens sittende styre både en og to ganger, og er nå underlagt Berdal organisatorisk. Deretter har vi styremedlemmene – hvis fotballfaglige kompetanse det også er mulig å stille spørsmål ved.
Vi ønsker at Rosenborg skal finne den best mulige treneren som sverger til klubbens fotballfilosofi. Og vi spør oss – dessverre – om hvem vi har i klubben i dag som i en utvelgelsesprosess er i stand til å diskutere og utfordre ekstremt kunnskapsrike trenere på deres nivå, og dypdykke ned i fotballens idéhistorie og taktisk teori.
Den eller de som skal håndtere de kommende intervjusituasjonene må kunne vurdere hvordan kandidatens lag opptrer i visse gjentakende situasjoner, og også klare å diskutere disse fotballspesifikke situasjonene med disse trenerne.
Per i dag er vår påstand at klubben er mer eller mindre rensket for fotballfaglig kompetanse på det nivået som kreves i en slik prosess. Det er til nød Ola By Rise og midlertidig trener Svein Maalen igjen, og sistnevnte er av naturlige grunner utelukket til å bidra mye i utvelgelsen.
Overtallighet i sportslig avdeling
Vi ser det derfor som helt nødvendig å reorganisere sportslig avdeling som helhet før klubben velger en ny trener. Vi ønsker oss en (ny) sportsdirektør på toppen av det sportslige hierarkiet som, i alle fall de første årene, noe forenklet forklart sidestilles med daglig leder Tore Bjørseth Berdal i organisasjonskartet.
For å fortsette forenklingene: dette gir en todeling av lederansvaret i klubben, hvor Berdal rent praktisk svarer for administrasjon, økonomi og konsernstruktur, mens våre nye sportsdirektør er ansvarlig for alt fra G13 til Senior A, spillerlogistikk og sammensetningen av trenerteam – kort sagt: Hele sportslig avdeling.
Hovedtrener er i dette scenariet en mellomleder under sportsdirektøren. Det bør altså være sportsdirektøren som kontinuerlig fører oversikt over fremtidige trenerkandidater sammen med sitt team, slik det samme teamet også vil gjøre med spillere.
Første oppgave etter en tentativ inntreden i høst, ville dermed være å finne og fremlegge for styret en ny permanent trener. Deretter kan sportsdirektøren begynne å gjennomgå sportslig avdeling som helhet og sette sammen det teamet en klubb som RBK skal ha.
Det sier seg selv at en slik sportsdirektør må ansettes og arbeide på grunnlag av medbragt kompetanse og dokumentert erfaring – ikke postnummer for bostedsadresse.
Hvordan vi videre ser sportsdirektørens rolle og en påkrevd profil (lik trenerprofilen), kan vi komme tilbake til i en egen sak. Det vi kan si nå, er at det vi har skrevet i avsnittene over innebærer at klubben bør iverksette en prosess med de virkemidler som finnes i norsk arbeidsliv for å på ryddig og korrekt måte avvikle arbeidsforholdene med både Vikvang og Dorsin.
To sportslig ledere er allerede én for mye, tre ville vært totalt meningsløst.
I mester Eggens bilde
Om vi oppsummerer litt ender vi derfor på disse punktene som essensielle i en strategi for Rosenborg Ballklub:
– Strategien bør legges over lang tid, gjerne 10 år, og ikke avvikles underveis.
– Den må inneholde en definisjon av «artig og angrepsvillig fotball», slik at spill-ideen over tid forblir den samme. Nils Arne Eggen peker i «Godfoten» på nettopp «idékontinuiteten» som Rosenborgs store styrke. Den har vi rotet oss bort fra nå. Men idékontinuiteten finnes i identiteten og historien vår. Vi må bli oss selv igjen, i gjenkjennelig ny drakt.
– Vi må lage rolleprofiler ut i fra definisjonen av «artig og angrepsvillig fotball» – til rekruttering av hovedtrenere, sportsdirektører, akademisjefer og lignende, slik at vi rekrutterer mennesker med de samme ideene og tankene fotballmessig.
– Sportslig avdeling må omorganiseres slik at sportslig leder er over trener i hierarkiet. Vi må vekk fra å være trenerstyrt, og over til å bli klubbstyrt. Nils Arne Eggen er ikke her lenger. I fravær av den sterke mann, må klubben, slik den ble formet av Eggen og Bjørn Hansen, være den varig bestående identitetsmarkøren.
Om å løfte sammen
Når vi nå har presentert våre overordnede tanker om en retning for sportslig strategi for Rosenborg, håper vi selvsagt klubbens ansatte, styre og medlemmer ser det på samme måte som oss. Det tror vi at de gjør. Vi ønsker å rose styret for initiativet og tilnærmingen til utvikling av strategien. Det var på tide at noen tenkte i denne retningen.
I «Godfoten», som vi stadig kommer tilbake til, står det mye klokt om hvor bra samarbeid man kan få til, bare man har dialog.
(Postulat fra «Godfoten», av Nils Arne Eggen.)
Veien er målet, kan vi lese i samme bok. I arbeidet med å implementere strategien som skal forankre den kulturen som er særegen for Rosenborg, går veien via Maalen. I hvert fall foreløpig.