Årsmelding og budsjett: «Løgn, forbannet løgn og statistikk»

Felles synspunkter fra medlemsgruppene Falkenkameratene og Rosenborg Velforening.

Rosenborg må justere kursen for igjen å få med seg hele Trøndelag på laget. Klubben hevder å ha erkjent dette. Hvorfor finner vi da så få spor av ydmykhet i den offisielle kommunikasjonen fra klubben?

Sesongoppkjøringen er i gang, media skriver om møter om fordeling av verv som om det er noen andre enn årsmøtet som beslutter dette, og innimellom dette har årsmeldingen for 2019 blitt sluppet sammen med foreslått budsjett for 2020. For å benytte en vending for sivilisert selskap; vi finner årsmeldingen interessant. 

Vi velger å gå gjennom en del av punktene i årsmeldingen, som også vil utgjøre forretningsorden på årsmøtet og gi en del kommentarer fra et medlemssynspunkt. Vi gjør oppmerksom på at årsmeldingen er på 52 sider, og denne teksten må nødvendigvis også bli av en viss lengde – den er jo også for spesielt interesserte.

Beretning fra en annen virkelighet

Styrets og daglig leders beretning er en opplevelse i seg selv. Har klubbens ledelse mistet bakkekontakten i takt med at avstanden til røttene har blitt større de siste årene? Det henvises til at 2019 har vært preget av omstilling, utvikling og forbedringer. Vi kan i hvert fall gå med på en av tre.

Det gis også honnør til det i 2019 påtroppende trenerteamet:

«Den nye hovedtreneren fikk en krevende start, og styret er imponert over hvordan trenerteamet og klubben har taklet presset gjennom sesongen. RBK skal spille artig og angrepsvillig fotball, og vi skal begeistre publikum. Det krever at laget er i god fysisk form, og at spillerne er sultne på å spille og utvikle seg. Vi hadde allerede høsten 2018 konstatert at den fysiske kapasiteten ikke var god nok, og analyser fra verktøyet ZXY viste at intensiteten i kamp hadde falt med 30 % fra 2016 til 2018.
[…]
Selv om det sportslig har variert i sesongen, mener styret at grunnlaget for ønsket utvikling er lagt.»

Vi finner det… vel, noe merkelig at trenerne får ros for å takle et press de selv har skapt gjennom å ikke evne levere på det som er en av grunnsteinene i rosenborgfilosofien, «artig, underholdende og angrepsvillig fotball».

For ingen av oss som så kampene kan være i tvil om at dette var mangelvare sesongen 2019. Vi finner det også merkelig at styret mener at det er lagt et grunnlag for ønsket utvikling, med så synlige mangler på samhandling, spillestil, offensiv risikovilje – altså underholdning. Så bortskjemt det enn fremstår; det er ikke nok å vinne i Rosenborg. Men når du hverken vinner eller underholder – og som hovedtrener for Norges største klubb må reise til Orkdalen for voksenopplæring i angrepsfotball – er det strengt tatt fingeren, ikke hodet, som bør stikkes i jorda.

Det hadde vært mer betryggende for vårt inntrykk av deres kompetanse om styret og daglig leder tegnet et bilde av realitetene mer i samsvar med det alle vi rundt ser. Det lengste vi klarer strekke oss, er at man i beste fall står på stedet hvil. Forutsatt, selvsagt, at man velger å tro på påstandene om at spillerne er bedre trent fysisk. Vi skulle gjerne sett ZXY-tall på akkurat dét, sammenlignet med 2016 (ikke 2018).

Løgn, forbannet løgn og statistikk

Så langt det sportslige. Som alle har fått med seg: Det går heller ikke på skinner utenfor banen. Også her synes vi skjønnmalingen lyser imot oss når klubben skriver:

«Dessverre er det færre som går på fotball-kampene nå enn tidligere, selv om publikumssnittet hos oss i Eliteserien på 12 700 er mye høyere enn i andre klubber. Færre på kamp er en trend i hele landet. Nedgangen hos oss er 23 % i Eliteserien, og høsten 2019 er det jobbet aktivt for å få flere på kamp. Planer for 2020 er lagt. Vi håper vi kan snu trenden, og at publikum finner veien til Lerkendal og gode fotballopplevelser.»

At nedgangen i tilskuere på Lerkendal tilskrives et fenomen som gjelder hele landet, og altså ikke har noe med at klubben oppleves som å være i utakt med sitt publikum, er vanskelig å tolke som annet enn et overtydelig utslag av denne utakten. Vi velger heller å konkludere med Nils Arne Eggens ord: det er ingen som betaler for å se innkast. Spesielt ikke i Trøndelag.

Her er det særlig to ting vi vil påpeke. Det brukes altså et snitt basert på antall solgte billetter som et bilde på hvor forholdsmessig godt det står til i Rosenborg, «tross alt». Når da Adressa teller 3500 på tribunen, og speaker hevder tett oppunder 10 000, forstår man hvor langt fra vår virkelighet de opererer. Dette var jo heller ikke eneste slik kamp. Har man 8100 solgte sesongkort samt løssalg, og kun 3-4-5000 møter opp, har grasrota sendt et signal på sterkeste vis. Det er en alvorlig utvikling som klubben må ta på alvor, og da er vi usikre på om Tove Moe Dyrhaugs optimistiske tanker om «ut i distriktene» løser så voldsomt mye. Det er godt mulig Tove møter Rosenborgs publikum der ute, men vi har mindre tro på at det betyr hun møter dem igjen på Lerkendal senere.

I stedet nekter man enten å innse realiteten, eller man forsøker å tegne et alternativt bilde for å skape ro. En ryggmarksrefleks vi har sett i RBK tidligere også i dette årtusenet hvor det enkelte har levert i sitt virke, har vært relativt godt under pari.

Det verste er likevel at klubben jukser med statistikk for å unnskylde publikumsnedangen. Tall fra Norsk internasjonal fotballstatistikk (NTB) via en analysefokusert bruker på VGd viser at hvis RBK holdes utenfor regnestykket, får vi en publikumsnedgang for Eliteserien på 1,4 % fra 2018 til 2019, fra 5347 til 5270. Avgrenser vi tallene til å kun omhandle de 14 lagene som spilte eliteserie begge årene (holder opp- og nedrykkslag utenfor), inkludert Rosenborg, får vi en nedgang på 5,5%, og ser at 6 av 14 lag faktisk øker sine tilskuertall. For Eliteserien totalt snakker vi altså om en ganske beskjeden nedgang når RBK slår til med 23%. Her viser klubben at forfatteren Mark Twain har rett i at det finnes tre former for usannhet: Løgn, forbannet løgn og statistikk.

Sist RBK hadde så lavt snitt var sesongen 2001, og for å finne en sesong med så stor nedgang i tilskuertallene må vi tilbake til 1985-1986.

Økonomien over styr på grunn av mystisk «sportslig satsning»

Fra årsberetningen:

«Konsernet Rosenborg Ballklubs resultat før skatt i 2019 ble 13,6 mill. kr mot budsjettert –17,3 mill. kr og –13,6 mill. kr for 2018. 
[…]
Klubbens økonomi er slik at forutsetningene for fortsatt drift er til stede. Styret mener at årsregnskapet gir en rettvisende oversikt over utviklingen og resultatet av virksomheten og dens stilling»

Kotengs nå åtte år lange periode som styreleder ble innledet med en økonomisk opprydding og kostnadskutt. De seneste tre periodene har vi vanskelig for å finne igjen spor av denne økonomiske edrueligheten. Så vidt vi kan se har det vært et styrt underskudd hvert eneste år uten Europa League, og 2019-sesongen det absolutte bunnpunktet i så måte. Det er vanskelig å formulere hvor make or break økonomisk for klubben kampene mot BATE var. Som Adressa skriver: «Men trekker man Europa-overskuddet bort, hadde Rosenborg i 2019 endt med et underskudd på 51 millioner kroner – altså over 33 millioner kroner dårligere enn budsjettert.»

Og dette til tross at forliket med Kåre Ingebrigtsen og Erik Hoftun ble belastet 2018-regnskapet. Klubben blør penger. Dette er et ansvar som faller på det sittende styret.

En tid før dette, utpå høsten 2018, begynte vi brått å høre om en treårig «satsingsperiode på sport», som vi på det tidspunktet tydeligvis allerede var halvveis i. Uten at vi finner et eneste spor av at dette begrepet er brukt tidligere i 2018 eller i 2017. Fra det tidspunktet er det dog ingen grenser for hvordan klubben ville banke inn det budskapet hos publikum ettersom de røde tallene ble større. Hvor tilfeldig er det at begrepet så ut til å dukke opp først etter det ble klart at Niklas Bendtner trolig ikke kom til å bli solgt for store penger etter skaden mot Brann våren 2018, og han følgelig ble utelatt fra VM-troppen, og etter at Ingebrigtsen/Hoftun fikk sparken og store utgifter var å vente, enten i form av kontraktsfestet etterlønn eller forlik i eller utenfor retten?

Konkrete spørsmål om målbare mål, samt status for måloppnåelse etter to av tre år ble stilt på forrige årsmøte. Styreleder tok ordet, men svarte aldri på spørsmålet. Vi er meget interesserte i å se om styret og administrasjonen kan fremlegge noe som helst troverdig dokumentasjon på at denne satsingsperioden var reell, og besluttet forut 2017-sesongen – eller om vi må gå ut fra at styret og daglig leder har ført medlemmene bak lyset for å dekke over et mangeårig overforbruk av klubbens midler uten noen kontroll, kun reddet av europeiske gruppespill.

Legg til at spillerlønningene tilsynelatende går i taket – enda en gang. Til den milde grad at klubben ga bort Mike Jensen til Kypros. Det fortjente en lojal kriger, het det fra klubben. Vi tillater oss å tro at det var rundt 6,5 millioner andre grunner til at vi slapp kapteinen vår uten kompensasjon.

Organisasjon svulmer opp

En annen tendens som peker i retning av at all innsatsen for å rydde opp i det økonomiske uføret Koteng overtok i 2012, var av midlertidig karakter, er at antallet mennesker på klubbens lønningsliste igjen øker. Vi merker oss at organisasjonskartet inneholder et femtitalls navn, også når man ser bort fra frivillige tillitsverv og doble oppføringer for samme rolle pga personalbytte. Vi eser ut igjen, som før forrige opprydding. Kanskje bør ikke vinterens organisatoriske endringer være over helt ennå?

Moderne fotball uten teknologi

A-lagets prestasjoner og tilhørende har vi i stor grad dekket i vår årsoppsummering i 2019, og henviser til den. Vi vil likevel kommentere punkt 10, «Forskning og utvikling» i årsmeldingen. Det er en ting å avvikle ZXY i treningsarbeidet fordi deres analytikere ikke klarte å levere på bestillingen fra klubben, men da må man ha et nytt system klart til å erstatte det. Slik det er nå får man et hull i historiske treningsdata, noe som ikke er kritisk, men langt fra ønskelig. 

Verre er det at vi har en trener som ser ut til å tro at den eneste kvalifiseringen for å representere «moderne fotball» er å bruke det ordparet ofte nok mot media. Vi sliter med å matche treneren med dette moderne imaget samtidig som han ytrer slik stolthet over at arbeids-pc fortsatt er ubrukt, og hvis sleivete respons på fjerningen av ZXY var at han «klarer se om de løper nok». 

Dette vitner for oss ikke om en moderne tankegang, med en forståelse for mulighetene ved bruk av teknologi, og de enkle – og i det store bildet kostnadsmessig rimelige – fordelene dette kan gi oss i kampen mot våre pengesterke konkurrenter i Europa. 

Vi var som mange andre avmålt fornøyd med Stig Inge Bjørnebyes leveranser, men står bak følgende innspill fra den kanten: «Vi har mindre penger enn de vi slo for 20 år siden, derfor må vi tørre å være smartere, prøve, forske og utvikle». Vi venter i spenning, Micke Dorsin! 

Enn så lenge virker «moderne fotball» å være redusert til fysisk kapasitet, og også den utført ved å sjokkstarte uke 1 av forsesongen med påfølgende skader. Dette minner mer om Bratseths historier om Otto Rehhagels treningsregime på 1980-tallet, enn en moderne tilnærming til periodisering og belastningsstyring. Vi venter fortsatt på det første beviset på at vår hovedtrener faktisk representerer «moderne fotball» – uten å holde pusten.

Et lyspunkt: Ungdommene

Akademiet vårt er et lyspunkt. De har besørget opprykk til andredivisjon, med påfølgende bedre kamparena for våre unge spillere, og de har gjort det med en gnistrende og feiende flott fotball som står seg til vår nederlandske-via-orkdalen fotballarv. Akademiet sies å ha et bedre forhold til breddeklubbene rundt om i regionen enn noen gang, og midler er tilført.

Likevel ser vi liten tilflyt av egenproduserte spillere i A-stallen, langt mindre startelleveren. Dette gir seg også utslag i vår akademiklassifisering,  spesielt punktet «produktivitet». Altså «spilletid i egen klubb, annen norsk toppfotball og internasjonal fotball for akademispillere som fortsatt er under 24 år».

Vi er likevel mest bekymret for forbeholdene som tas under punktet «Fremtid». Igjen er fokuset på hvor vondt og vanskelig det er for Rosenborg å få frem egenproduserte A-lagsspillere siden vi spiller på så høyt nivå. Vi vil – nok en gang – minne om at der finnes andre klubber som klarer produsere egne spillere i fullt monn, og endatil spille semifinale i Champions League med dem. Det forutsetter at man har en enhetlig klubbfilosofi som gjennomsyrer alt – en rød tråd som alle følger, fra yngste akademilag hele veien til og med A-laget – fremfor å dyrke unnskyldningene. Kan noen med hånden på hjertet si at dette er tilfellet for Rosenborg? Ser vi noen likheter mellom akademilagenes spillestil og utvikling av rollespillere med A-lagets spillestil, i den grad sistnevnte har noen?

Vi vil påstå at den primære grunnen til at Rosenborg sliter med å utvikle egne toppspillere ligger i manglende evner hos utførende og/eller mangelen på en helhetlig filosofi og strategi for dette, heller enn på det voldsomme nivået på norsk eliteserie. Dette er ett av de viktigste punktene hvor vi har sterke forventninger til at de som påtar seg tillitsverv i klubben skal legge til rette for og levere på.

Hva nå?

Det er lagt opp til store – og nødvendige – endringer i klubbens styre på årsmøtet 13. februar, etter en vinter med like store og nødvendige endringer på andre nivå i klubben. Etter at alt så lyst ut for noen år siden, er klubben plutselig i uføret igjen. Det må få konsekvenser.

Det er mange av forslagene vi har stor tro på, men vi legger også merke til at flere av forslagene har lagt grunnlaget for en åpen maktkamp i klubben. Det skriver vi om i del to av våre tanker om årsmøtet.