Hovedtrener er øverste sportslig leder i Rosenborg. Det forklarer kanskje hvorfor klubben vingler som en vindskeiv supporter under cupfinalen: Siden mester Eggen ga seg i 2002, har trenerne i snitt fått beholde jobben i 491 dager.
Om vi fortalte deg i 1997 at det var Trond Henriksen og Jørn Jamtfall som skulle stå for kontinuiteten i klubben de neste 23 årene, ville du trodd oss?
Eller at mønsterbruket Rosenborg Ballklub, som gjennom å rendyrke en tydelig spillestil gjorde gull av norsk gråstein og hamlet opp med Europas største lag hver eneste høst, skulle slite med å definere klubbens identitet, både på og utenfor banen?
Norges desidert beste trener?
Etter at en prestasjon- og utviklingsmessig elendig 2019-sesong ble reddet av en heldig tredjeplass og et godt løp i kvalifiseringsrundene til Champions League, skulle en tungt presset Eirik Horneland endelig få vise frem et forbedret Rosenborg. Horneland fikk hjelp av en ekstra lang oppladning til 2020-sesongen, og var skråsikker i vår: «Det er ingen tvil om at 2020 blir bedre enn 2019», sa mannen som styreleder Ivar Koteng kalte «Norges desidert beste trener».
Tre kamper inn i sesongen ble Eirik Horneland den ellevte treneren som gikk ut av portene på Lerkendal etter at Nils Arne Eggen ga seg i 2002. Tallet er enda høyere om vi tar med vikarer. Dermed ble klubben nok en gang nødt til å gå ut på jakt for å finne tilbake til arven etter Nils Arne Eggen. Nok en gang må vi søke etter en sterk mann, en trener som har sterk nok rygg og tydelige nok visjoner til å forme hele den sportslige satsingen til Rosenborg i sitt bilde. Slik vi har gjort de siste 10 årene, og de 10 årene før det.
Hva forteller det om oss som klubb at vi havner i denne situasjonen igjen og igjen, hver gang en trener gir seg eller må gå? At vi i stedet for å bygge en moderne klubb med en tydelig og gjenkjennelig spillestil og etablerte verktøy – fasiliteter, teknologi, personell – for å understøtte denne spillestilen, gang på gang prøver å finne denne ene treneren som skal være alt, og legger alle egg i den kurven?
TRENERBYTTENE 2010-2020
Dyrt og tråkig under Hamrén
La oss gå tilbake til sommeren 2010. Erik Hamrén hadde akkurat forlatt skuta etter å ha fått lov til å bruke hele 77 millioner på spillerkjøp bare i 2008. Vi skulle satse for å komme oss til Champions League igjen, og det kostet. Hele 100 millioner ble tappet fra klubbens sparekonto i perioden 2007-2009.
Hamrén blir først og fremst husket for halvtråkig svensk 4-4-2, og for «attityd». Men han var fremtidsrettet på mange områder, og benyttet seg av både mental trener Martin Langagergaard og kostholdsekspert Henning Svendsen. Da Hamrén forlot klubben etter to år, visste ikke daværende sportsdirektør Erik Hoftun hva han skulle gjøre med alle ansettelsene under Hamrén: «De har avtale ut dette året. Vi vet ikke om de blir med videre, sier Hoftun – og tenker litt på hva slags apparat den nye treneren vil ønske seg».
Mesteren får noen måneder…
Hamrén dro til Sverige i mai 2010, og Nils Arne Eggen steppet inn som midlertidig trener. Eggens comeback resulterte i seriegull, og i et forsmedelig tap mot FC København i Parken, i en kamp som sendte FCK til Champions League – og Rosenborg ned fra tronen som beste klubb i Skandinavia.
… men klubben ønsker seg bort fra røttene
I forsøket på å ta tilbake tronen, mente klubben det var riktig å se bort fra Nils Arne Eggen, mannen som plasserte oss på toppen i perioden fra 1988 til 2002. Eggen selv var sulten på å fortsette, men klubben ønsket ikke å gi trenerlegenden fornyet kontrakt.
Sportsdirektør Erik Hoftun påsto at at Eggen ikke hadde nok fokus på kosthold og fysisk trening. Dessuten lå det et bevisst ønske om å gå vekk fra kjent 4-3-3-fotball i Rosenborg, fordi «Vi hadde ikke fått til å spille 4-3-3 i den filosofien Nils Arne sto for tidligere, og valgte nytt, også for at en ny trener skulle slippe å sammenliknes med Nils Arne», har Hoftun senere forklart.
Hoftun la til at RBK ønsket å fortsette i Hamréns spor da han ble svensk landslagstrener. Til tross for at klubben ga Nils Arne Eggen frie tøyler til å legge om spillestilen da han vikarierte høsten 2010.
Det var derfor Jan Jönsson som var trener da 2011-sesongen ble sparket igang.
Før den plutselig vil tilbake til røttene…
Nesten to år senere, i desember 2012, var det slutt også for ham. Fordi styret i klubben ikke var fornøyde med spillestilen til laget under svenskens ledelse.
I løpet av Jönsson-perioden hadde Terje Svendsen takket av som styreleder, og overlatt vervet til nåværende styreleder, Ivar Koteng. (I god Rosenborg-ånd betyr nye fjes at klubben legger om kursen, enten det er snakk om nye koster på treningsfeltet eller i styrerommet.)
Per Joar Hansen ble presentert som ny Rosenborg-trener, og lovte at han skulle følge grunnprinsippene i den gamle Rosenborg-modellen med blant annet 4-3-3-formasjon.
Erik Hoftun var fortsatt sportsdirektør. Men nå, to år etter at klubben sa nei til mester Eggen fordi han sto for en type fotball som RBK selv gjerne reduserer til «4-3-3», hadde klubben altså skiftet retning. «Nei til røttene» var blitt «tilbake til røttene».
Og i juli 2014 var også «Perry» ferdig. Per Joar Hansen mente klubben burde gå i seg selv, heller enn å kreve at stadig nye trenere må gå: «RBK har utviklet en voldsom evalueringskultur – spesielt av treneren som sitter på posten. Den 23.3 i ble jeg evaluert som så god at jeg ble spurt om å forlenge kontrakten. Den 21.7 er jeg evaluert som for dårlig. Nå er det elleve eller tolv trenere som er blitt evaluert bort, mens de som evaluerer fortsatt sitter. Mitt forslag er at flere evalueres», sa «Perry» på sin avskjedspressekonferanse.
En liten fotnote: Styreleder Ivar Koteng ønsket å forlenge kontrakten til Hansen i mars 2014, få måneder før treneren fikk sparken. Seks år senere skulle Eirik Horneland oppleve ekstremvarianten av det samme: Han fikk ny og forlenget kontrakt i april, og fyken tre måneder senere – etter tre tellende kamper. Et samlet styre mente i midten av april at Horneland var rett mann, at «laget har vist en fin utvikling» og at «starten på dette året har vært bra».
Det er godt man vet hvor man vil, si, og hvilket mannskap som er best egnet til å lede ferden. På lang sikt, og kort. Virkelig kort sikt, i tilfellene Hansen og Horneland.
… men med ny sjef
Kåre Ingebrigtsen kom inn som ny hovedtrener, først som vikar, på fast basis før 2015-sesongen. Fortsatt med mantraet tilbake til røttene og 4-3-3. Kåre ble en stor suksess. Tre seriegull på rad (fire, om man teller med sesongen han ble sparket), to cupgull, og klubbens beste prestasjoner i Europa på denne siden av 2010.
Men det varte heller ikke for hovedtrener Ingebrigtsen. I juli 2018 var også det eventyret over. Men Kåre Ingebrigtsen fikk i det minste beholde jobben i 1460 dager, eller rundt 48 måneder, eller nesten på dagen fire år. Det er omtrent tre ganger så lenge som snittvarigheten av trenerengasjement i RBK siden Eggen ga seg i 2002.
I en klubb som, som vi vil diskutere under, gir treneren all makt.
Og så går vi i en annen retning igjen
Klubben satte i gang en seks måneder lang trenerjakt, en «grundig prosess» og ut av det blå dukket 4-4-2-mannen Eirik Horneland fra Haugesund opp som ny hovedtrener 9. januar 2019.
Horneland startet med å spille 4-4-2 og kunne fortelle at han aldri fikk føringer fra klubben om ønsket spillestil (cirka ti minutter ut i sendingen). Etter press fra omgivelsene la han plutselig om til 4-3-3 i pausen av en kamp, og allerede da skjønte vel alle at dette ikke kunne vare.
Eirik Hornelands engasjement i RBK var ferdig i juni i år. Han fikk 33 Eliteseriekamper som hovedtrener for Rosenborg Ballklub. Mer tid var ikke styret, Horneland selv, eller noen andre – heri inkludert oss i Falkenkameratene – villig til å gi «Norges desidert beste trener».
STRUKTUREN GÅR IKKE OPP
Det får bli som det blir
De siste ti årene har RBK hatt seks trenere, sju om vi tar med Rini Coolen, som vikarierte høsten 2018 (og åtte om vi tar med Trond Henriksen, som vikarierer akkurat nå). Kåre Ingebrigtsen hadde jobben i fire sammenhengende år, noe som gjør takten i trenerskiftene enda mer overveldende.
Alle trenerne som kommer og går er et tydelig utslag av en klubb som ikke evner å finne seg selv. Verre blir det når vårt styre gjør et poeng ut av at hovedtrener er klubbens øverste sportslige leder. Og når vi ser på fotballfilosofien til disse trenerne, blir bildet helsvart. Det går fra svensk 4-4-2 med et lag bygd bakfra under Hamrén, med en omvei til selve roten under Nils Arne Eggen høsten 2010, før vi ender med Jönsson og en dårlig strukturert svensk 4-4-2 i noen år. Så er det «tilbake til røttene» som gjelder, før vi ansetter Eirik Horneland, en defensivt anlagt, fysisk orientert læregutt fra Haugesund – for å bygge videre på Kåre Ingebrigtens stadig mer stillestående og egenproduserte variant av Eggens fotball, og ta klubben et steg videre i Europa, ifølge styreleder Ivar Koteng.
Horneland ble ansatt til tross for at Koteng var helt klar på at spillestilen lå fast da Ingebrigtsen fikk sparken: «Spillemønsteret ligger helt fast som det har gjort før. Det vil si at utvalget er begrenset på grunn av det».
Rolleblanding og saftblanding
I denne samme perioden har Rosenborg hatt tre sportslige ledere: Erik Hoftun, Stig Inge Bjørnebye og, siden i vinter, Mikael Dorsin. Hva de tre har til felles foruten at alle har kamper i forsvarsleddet til Rosenborg, klarer ikke vi å se. Men det er kanskje ikke så viktig. For hva er egentlig jobben til sportslig leder i Rosenborg Ballklub?
Eirik Horneland omtaler seg som «øverste sportslig ansvarlig i RBK» i pressemeldingen der han tar avskjed med trenerjobben. Med en slik jobbeskrivelse har han all makt i klubben, som den sterke mann. Helt til han er ute, og vi må vingle videre.
I en bedre strukturert organisasjon, ville ikke en midlertidig ansatt, som trenerne i Rosenborg faktisk er, få lov til å omdefinere hele klubben på den korte tiden han har til rådighet. Klubbens retning må ligge fast, besluttet av klubbens styre. Og retningen må forvaltes av sportslig leder, som må kunne planlegge en utvikling som gjerne ligger en til tre hovedtrenere fram i tid. Dermed blir trenerjakten enklere og mer spisset: Hovedtrener i Rosenborg Ballklub blir den som til enhver tid er best i stand til å utføre de overordnede tankene klubben har lagt.
I en slik klubb ville ikke Erik Hamrén blitt ansatt, eller Janne Jönsson valgt foran Nils Arne Eggen. Eirik Horneland ville aldri satt sin fot på Lerkendal, annet som en defensiv og forsiktig trener for et FK Haugesund som på en ekstremt heldig dag berget en sterk uavgjort mot overmakten fra Trondheim.
Tilbake til røttene. Dessverre
Denne vinglingen er ikke noe vårt sittende styre har funnet opp. Foruten Nils Arne Eggens periode fra 1988 til 2002, har ikke trenerne blitt lenge i RBK. Og klubben har hoppet fra en målforskjell på 15-5 under briten George Curtis i 1970 til mottoet «artig og angrepsvillig fotball».
Men det har ikke blitt bedre under Ivar Kotengs periode i klubben, for å si det pent. Selv med styrerepresentanter som «kjenner klubben» og «har stor sportslig kompetanse», klarte Rosenborg å ansette Eirik Horneland vinteren 2019. Av de som sto bak den ansettelsen, og lot det skure videre selv etter fjorårets skandalesesong, sitter, foruten Ivar Koteng selv, de etter sigende så sportslig kompetente Rune Bratseth og Fredrik Winsnes fortsatt i styret. Det sier oss en av to ting: Enten er styrets kompetanse på hva Rosenborg faktisk er, veldig lav. Eller så har klubben bygd en struktur som gjør det vanskelig å bygge et så sterkt lag som mulig, der den røde tråden er synlig til enhver tid. Kanskje er det en kombinasjon av de to som gjør at vi igjen må på trenerjakt.
Uavhengig av hvilken av de to som er korrekt: Ansvaret hviler på klubbens styre.
INGEN SPORTSLIG HOVEDRETNING
Akademiet i drift
Det er ikke bare rundt A-laget vinglingen gjør stor skade. I 2017 satset Rosenborg endelig på klubbens akademi, ved ansettelsen av Rini Coolen som akademisjef. Coolen tok med seg to andre nederlendere, som fikk ansvaret for andrelaget og juniorlaget.
Daværende sportslig leder Stig Inge Bjørnebye forklarte ansettelsene på denne måten: «Nederlandsk fotball har historisk sett vært en inspirasjon for Rosenborg, Nils Arne Eggen så jo dit. Siden den gang har vi jobbet med mye av det samme og de er på internasjonalt nivå i ungdomsutvikling».
Nå er alle de tre nederlenderne borte, eller på vei ut, etter endelig å ha rykket opp til andredivisjon, og det med Rosenborg-fotball av beste merke. Fordi trener Eirik Horneland ikke var enig i deres måte å tenke rundt fotball? Og så skal neste trener få lov til å definere hvem han liker å jobbe med, slik at klubben staker en ny kurs for talentsatsingen, som vil vare i rundt 491 dager?
Under Horneland forsvant også fysisk trener ut. Samarbeidet med Vebjørn Rodal som Kåre Ingebrigtsen hadde fått i stand, ble avsluttet. Speidere fikk ikke fornyet tillit. Til slutt måtte også sportslig leder Bjørnebye selv gå planken.
Teknologi? Av og til. Kanskje
På teknologifronten har klubben satset millioner for å kunne måle treningskvalitet på hver enkelt spiller. ZXY kom inn under trener Knut Tørum i 2007, men det var først i 2010, under Erik Hamrén, klubben lærte seg å måle treningene daglig.
I 2015, under Ingebrigtsen, økte klubben satsningen på ZXY, selv om det er uklart hvordan bruken har vært av dette de siste årene. Det har kanskje vært opp til hovedtrener det også?
Det var i alle fall opp til treneren å legge ned prosjektet. Det var nettopp det Eirik Horneland gjorde i mai 2019. Mental trener har ikke klubben lenger, heller. Fordi Kåre Ingebrigtsen mente at «vi blir ikke vinnere om vi ikke er gode sammen».
HVA NÅ?
2020, nok et tapt år?
Og hva nå? Vi leter etter en trener som står for «angrepsvillig, underholdende fotball» igjen (cirka to minutter og 30 sekunder ut i videoen). Det er jo bra. Men tilliten til styret er tynnslitt, for mange har den allerede røket. Det er en viss distanse mellom hva som sies og hva som skjer.
Ingen forventet at ambisjonshevingen styreleder frontet som direkte årsak for å sparke Ingebrigtsen, skulle ende med uprøvde Eirik Horneland fra FK Haugesund. Et lag som scoret henholdsvis 35 og 45 mål i serien i Hornelands to sesonger der, i en defensiv 4-4-2 bygd på innsats og tæl.
Nå skal klubben igjen hente en sterk mann. Vi håper på suksess, selvsagt. På en trener med visjoner og en tydelig spillestil, som tar klubben i en positiv retning. Men historien viser oss altså at denne treneren blir sittende i 491 dager. Så står vi der igjen da, en gang utpå høsten neste år, og så vil alle svakhetene atter komme for dagen. Per nå er vi ikke ledende på spillestil (vi har ingen), ikke på teknologi, ikke på organisasjon, ikke på speiding og kartlegging (vi har ingen til å gjøre jobben), ikke på akademi (vi har ingen til å gjøre jobben). Hva er det vi er best på da, egentlig?
Vi får håpe på en sterk mann som er så sterk at vinglingen opphører, midlertidig og kortsiktig. Mens vi drømmer om en klubb som drives på en måte som er vår stolte fortid verdig. Hvor klubbens identitet og fotballfilosofi forvaltes av sportslig leder, i en varig retning staket ut av klubbens tillitsvalgte. Hvor initiativer og infrastruktur er gjennomtenkte, og bygd for å vare og gi verdi over tid – ikke døgnfluer fundert på ønsker fra midlertidige ansatte.
Hvor klubben er tro mot sin egen arv og filosofi, og hvor de som er betrodd å forvalte klubben faktisk forstår denne arven som mer enn en tallkombinasjon. Vi har brukt «4-3-3» og «4-4-2» selv i denne teksten, fordi det er slik det vanligvis snakkes om norsk fotball. Men det handler ikke om tall, men om hvordan man kommer fra A (eget mål) til B (motstanders mål). Om stopper skal passere ledd med ballen, eller kælke den høyt i banen. Om sentral midtbane er en dirigent eller en ryddegutt. Om vingen skal ligge limt til krittet eller kutte inn for overlap av back. Hvor, som en følge av dette, sportslig leder kartlegger og identifiserer trenerprofiler som står i samsvar med klubbens fotballfilosofi. Det handler om ønsket om å angripe, underholde og ta risiko. Gjennom å spille ballen, ikke sparke den bort.
På den måten kunne den gjentakende trenerjakten til klubben reduseres til å identifisere den riktige kombinasjonen av fotballfilosofi, personlighet og pedagogikk. Og kanskje ville vi beholdt trenerne i litt mer enn 491 dager, også, om vi hadde en klar retning og tydelige rollebestillinger til nøkkelmannskapet.
Vi vingler videre
Per Mathias Høgmo rakk å bygge et treningslaboratorium til 15 millioner kroner på de 353 dagene han fikk være hovedtrener i klubben vår før han ble sykmeldt, og noen måneder senere avsluttet engasjementet.
Vi lot Erik Hamrén bruke så mye penger at vi måtte ha investorer for å hente spillere fra andre og tredje hylle de neste årene.
Kåre Ingebrigtsen (og Stig Inge Bjørnebye) overtok en tropp som var full av talenter på grunn av at klubben måtte spare penger etter Hamrén, og dermed satset på lokale talenter. Siden denne strategien var så vellykket, valgte klubben å endre retning straks vi hadde litt penger på bok igjen, tjent inn av gode sportslige resultater. Ingebrigtsen og Bjørnebye fikk stå i spissen for styrets hypete «treårige sportslige satsning», som tilsynelatende bestod i å lønne Nicklas Bendtner og andre «store navn» på feil side av 25-årsmerket. Nå er både Ingebrigtsen og Bjørnebye borte – og vi må igjen spare penger, og trolig begrense ressursbruken på ny trener.
Etter sesongen 2018 ble det varslet en ekstern evaluering av Rosenborg. Som vanlig skulle alle steiner snus, og vi skulle komme til roten av alle mulige problemer i organisasjonen. Hele evalueringen er ikke kjent for offentligheten, selv om deler av innholdet ble lekket. Halvannet år senere har vi gått gjennom nok en trener, og har ny sportslig leder. Det er vanskelig å se noen spor av læringsevne hos de vi har betrodd med tillitsverv.
Vi kan ikke fortsette slik. Når nestemann ut kommer, må vi ha en tydelig plan for forvaltning av arven vår. Men det rekker vi ikke – for det haster som vanlig med å få på plass en ny trener. Og dermed en ny kurs, nok en gang. Det er jo slik vi holder på.
Dessverre kan ståa i klubben vår oppsummeres i det vårt nå avtroppende trener-team sa til VG i fjor: «Det lå en arv her, men ingen i klubben sa noe om det».