Kjære Rosenborg: Erik Hamréns navn kan ikke stå på samme liste som Kjetil Knutsens.
Åge Hareide fikk altså nok og takket nei til forlengelse av kontrakten – og Rosenborg Ballklub må atter ut på leting etter ny hovedtrener. For sjette gang siden 2011.
Kun vikaren Kåre Ingebrigtsen har hatt sportslig suksess etter at Erik Hamrén sluttet midtveis i 2010-sesongen, etter å primært ha lyktes med å bruke hinsides mye penger.
Hvorfor ender vi stadig vekk i denne situasjonen? Hvorfor klarer ikke Rosenborg Ballklub å lykkes med trenervalgene?
Fulle menn i snø
Svaret er kanskje ikke mer komplisert enn det vi ser når en desperat Hamrén på frierføtter klarer prate seg selv inn i diskusjonen om hvem som skal trene klubben etter et intervju han gjorde med Expressen. Da blir det straks vanskelig å se en sammenheng mellom det media, supportere og klubb hevder Rosenborg skal være, og de drømmende tankerekkene alle disse gruppene får for seg. Hamrén? Det ga jo gull for ti år siden. Han må vi hente!
Om vi ser på hvordan filosofi og profil for samtlige trenere etter Eggen svinger som sporene av en full mann i nysnø heller enn en klar linje, fremstår dette dessverre som en ubehagelig presis beskrivelse av hvordan også klubben tenker rundt treneransettelser. I Rosenborg framstår slike prosesser helt vilkårlige, og«begrunnelsene» for trenervalg konstrueres tilsynelatende i etterkant.
Og altfor ofte viser det seg at forrige treners mangler er neste treners kravspesifikasjon.
Hvem hører hjemme på hvilken liste?
Vi erkjenner at det er utfordrende å identifisere og ansette trener som kan levere på alt vi vil Rosenborg Ballklub skal være. Vi er ikke helt sikre på i hvilken grad de som skal lede prosessen i klubben har kommet til samme erkjennelse.
Så krevende som denne øvelsen er, stiller det store krav til forarbeidet før selve kartleggingen starter. De ansvarlige kreftene i Rosenborg må ikke bare sette parametre – en kravspesifikasjon – for trenerjakten, de må være tro mot den også. Og svikter det med egen evne til å identifisere kandidater som svarer til kravene, så må man innhente assistanse. Ikke fire på kravene som ryggmargsrefleks.
Hvilken profil treneren skal ha, må kobles mot hva Rosenborg skal være. Mot en identitet som klubben ikke bare markedsfører seg med, men også lever opp til. Mot hvilken fotball vi skal spille, og da tenker vi ikke nødvendigvis formasjonstall, men grunnholdning og filosofi. Dét gir i sin tur føringer for hvilke trenere som er aktuelle.
Skal Rosenborg spille artig, angrepsvillig fotball, hvor man jager mål nummer tre og det spilles med en viss risiko – da er det enkelte trenertyper som ikke hører hjemme på den listen.
Skal Rosenborgs fotball kjennetegnes ved hurtige kombinasjoner langs bakken, vridning av spillet fra back til motsatt ving via sentral midtbane, med flere samtidige løp og initiativ – da er det enkelte trenertyper som ikke hører hjemme på den listen.
Skal Rosenborg produsere våre egne kontinuitetsbærere fra akademiet – da er det enkelte trenertyper som ikke hører hjemme på den listen.
Skal Rosenborg videreforedle disse spillerne og siden selge videre til større ligaer, som igjen gjør klubben mer attraktive for den neste Andreas Schjelderup eller Odin Holm, og endelig lar den leve opp til det evig vedvarende utsagnet om at RBK er en «selgende klubb» – da er det enkelte trenertyper som ikke hører hjemme på den listen.
Åge Hareide hører ikke hjemme på samme liste som Kjetil Knutsen.
Erik Hamrén hører ikke hjemme på samme liste som Niels Frederiksen.
Eirik Horneland hørte definitivt aldri hjemme på samme liste som Kasper Hjulmand.
At disse navnene rekrutteres eller forsøkes rekrutteres i tilsynelatende tilfeldig rekkefølge går bare ikke opp med noen logisk tilnærming til klubbstyrt identitet.
En Rosenborg-trener
De navnene som skal fylle Rosenborgs «bruttoliste» over trenere, må være et speilbilde av klubbens verdier, filosofi og mål. I en skikkelig prosess må det letes etter kandidater hvis styrker som trener forsterker og fremhever disse trekkene ved klubben. Når da Rosenborgs tillitsmenn og -kvinner svikter i den oppgaven, gang på gang, er det vanskelig å trekke noe annet enn én av to slutninger:
Enten at de ikke er tro mot klubbens verdier, filosofi og mål. Eller: De forstår dem rett og slett ikke.
Vi krysser fingrene for at vi denne gangen faktisk får en Rosenborg-trener – ikke bare den treneren Rosenborg klarer å finne. Men vi er ikke akkurat overbevist om at det vil skje, heller ikke denne gangen.
For da må klubben først finne ut hva den skal være.