Vi håper selvsagt at Rosenborg finner riktig trener til å ta laget tilbake til toppen. Men først og fremst håper vi at Rosenborg er i ferd med å finne seg selv.
Vi er så vidt over halvveis i serien og midtveis i siste kvalifiseringsrunde til nyvinningen European Conference League. Rosenborg ligger dårligere an på begge fronter enn vi skulle ønske, men tross det sjanseløse bortetapet i Frankrike i forrige uke har det endelig begynt å svinge litt av Åge Hareides Rosenborg.
Vi vinner fotballkamper om dagen, og forrige seriekamp mot Odd var rett og slett en festforestilling. Unge gutter med framtiden foran seg ga oss den deilige følelsen av at Rosenborg endelig kan være på rett kurs. Takk for det!
Vi tar likevel ikke av. Dessverre. For mye de siste årenes tyder på det motsatte, at vi ikke er på rett kurs. Og kanskje enda verre – at klubben ikke kjenner sin egen kurs.
Derfor tør vi ikke være mer enn mildt håpefulle før en spennende høst, og krysser fingrene for at klubben nå nærmer seg å være i stand til å besvare: Hva skal Rosenborg Ballklub være?
Trenere som kommer og går
Utenfor banen pågår trenerjakten til Rosenborg for fullt, etter at Åge Hareide – eller klubben selv, styrets leder unntatt, etter det vi forstår – innså at dette ikke var noe å bruke ett år til på. Styret i klubben, og dets forlengede arm Micke Dorsin, er etter alle solemerker i full jaktmodus etter en ny Messias som kan redde de ansvarlige fra den manglende utviklingen de siste 3 år.
Ingen blir overrasket om Kjetil Knutsen er (den eneste) kandidaten vi nå skal sette hus og bil på som redningsmann – i fravær av en klubbidentitet og en langsiktig strategi.
Om Rosenborg var et skip, ville det aldri komme i havn. Hver gang klubben ikke lykkes, endres kursen totalt. Og det skjer uten at klubben spør seg selv hvorfor man ikke lykkes.
Om det kan kanskje være mangelen av strategi som gjør at vi bommer med de viktigste ansettelsene? For å si det forsøksvis diskret: Vi blir ikke veldig overrasket om nyere styremedlemmer har hatt en sjokkartet opplevelse i møtet med klubbens strategiske og organisatoriske mangler.
Eller om lederne som ansettes får gode nok betingelser til å lykkes i en klubb som stadig er på søken etter seg selv?
… og en klubb som ikke går noen vei
Vi ønsket Åge Hareide velkommen til Lerkendal først og fremst for hans evne til å bygge klubb. Vi har, i likhet med alle som ikke har Odd Iversens vei som jobbadresse, sett at klubben har vinglet voldsomt med tanke på strategi.
Hareide har da også fått satt noen strukturelle funksjoner som klubber av Rosenborgs størrelse virkelig bør – og må – ha på plass, som filming av treninger, mental trener og en strategi for videoanalyse. Det er vel og bra, men spørsmålet om hvorfor det må en trener til for å innse at en toppklubb må ha denne basisen på plass, er like aktuelt i dag.
Hva sier det om klubbens struktur og grunnmur at man lar en hovedtrener bygge disse funksjonene ned, før den neste så korrigerer?
For oss er svaret åpenbart: Klubben vet ikke selv hva den er, hva den vil være, og hvilken retning den vil gå.
Dette vises i satsingen på akademiet hvor det først skal preges av trøndere, så nederlendere, og nå er det tilbake til trøndere igjen.
Det vises i trenervalgene siste 10 år, hvor man har hoppet fram og tilbake til røttene med omtrent annenhver ansettelse.
Og det vises i at når én trener må gå, har den neste treneren stort sett styrkene sine der forgjengeren hadde sine svakheter.
Den magiske «kontinuiteten»
Den som forsøker å påpeke dette ovenfor klubben og kanskje også våger påstanden om at kursen er staket galt fra toppen, blir slått i hodet med «kontinuitet». Det var dette magiske ordet som gjorde at Ivar Koteng fikk fortsette som styreleder på klubbens årsmøte i 2020, etter å ha blitt vraket av valgkomiteen.
Hvordan har det fungert med denne kontinuiteten siden den gang, eller om vi ser de siste ti årene under ett?
Hvor bra er kontinuitet på styrelederplass om resultatet er stadig nye treneransettelser der den utvalgte treneren ikke passer inn kulturen, organisasjonen og klubben – og man gir opp prosjektet etter litt under to sesonger og må begynne på nytt igjen, hver eneste gang?
Om det ikke er tydelig nok uten teskje: Vi vil mene at det har fungert svært dårlig.
På tide å stake ut en kurs
Ledelse handler mest om å ta flest mulig riktige valg. Det er ikke nødvendigvis enkelt å vite hva som er riktig, men de aller fleste organisasjoner gir seg selv noen forutsetninger for å lykkes som kan være gode å ty til når man står der og er usikker. Noen føringer i form av en strategi man er tro mot, slik at det ikke stadig kommer en panisk reaksjon når presset fra omgivelsene blir for stort.
Slik vi vet det at det blir i Norges største fotballklubb.
Derfor håper vi at noen av de endringene vi primært har sett i tilnærmingen til dette overgangsvinduet, bare er de første små tegnene på at nye krefter i ledelsen har åpnet en dypere debatt om hva Rosenborg Ballklub skal være. Og at klubben faller ned på en tydelig strategi, på en plan som det skal jobbes mot over lengre tid.
Det handler om spillestil, kultur, en sammenhengende rød tråd klubben gjennom, og om hvordan klubben skal forholde seg til sine omgivelser.
Vi falkenkameratene har aldri lagt skjul på at våre ambisjoner for Rosenborgs spillerkartlegging og -logistikk ligger høyere enn videoanalyse og gjenbruk av individer hvis fremste kvalifikasjon er å «være tett på klubben». Med det sagt: Det var betryggende å se Rosenborgs nyslåtte speider- og analysesjef Geir Hansen presentere en helhetlig tanke og struktur i tilnærmingen til hvordan klubben skal finne og hente de riktige spillerne på medlemsmøtet i RBK denne uka.
Dét er noe vi gjerne ser bre om seg i klubben, og overføres også til andre områder enn spillerlogistikk. Da vil det også være enklere for supportere og medlemmer å tro på at avgjørende valg gjøres av de rette årsakene enn tilfellet har vært de siste håndfull årene.
Vi er vel alle enige om at vi i Trøndelag er best når vi er på samme lag, når klubb og supportere løfter sammen. Og det er faktisk ikke så vanskelig å få til. Alt RBKs trofaste supportere ønsker er en klubb som vet hva den er, og som bruker den kunnskapen for å forsøke å komme dit den vil. Vi ønsker alle Rosenborg så inderlig godt. Så godt at fødsler og barnedåper og familie litt for ofte havner i andre rekke.
Det er derfor det er så vondt å se på at klubben igjen og igjen gjentar feilene fra i går og fra 2012, eller 2019 for den saks skyld.
Så: Hva skal Rosenborg Ballklub være?
Fra Amsterdam til Bodø
Det kan alltid være lurt å se på historien når man skal definere seg selv og hvem man ønsker å være. Slik Ajax har gjort i Amsterdam, ja til og med slik bitte lille Bodø/Glimt i Norge har gjort de siste årene – og lyktes svært godt med.
Det er selvsagt andre forutsetninger for RBK enn det er nordpå, og helt andre krav. Men vi noterer at Kjetil Knutsen i sin første sesong var tre poeng unna nedrykk. Styret i Glimt så likevel tilsynelatende såpass mye relasjonelt offensivt spill i tråd med klubbens strategi at det forsto at dette bare ville bli bedre.
Noe slikt har ikke vi sett i Rosenborg på svært lang tid. Noen i og rundt vår klubb har sågar hevdet at Nils Arne Eggens suksess er blitt en hemsko for klubben, og at man ikke lenger kan lykkes med den type spillestil som Eggen sto for, og som er selve kjernen i Rosenborgs DNA.
Noe vi vil hevde er ettertrykkelig motbevist av det som har skjedd i Bodø de siste årene.
Også her fortjener Rosenborg hederlig omtale for et nytt grep: At vi nå samler mest mulig av Nils Arne Eggens kunnskaper og tankegods for ettertiden. Om det viser seg at dette materialet faktisk også blir tatt i bruk utover som morsomme snutter til tomme festtaler, er dette et prisverdig tiltak, og et tegn på at klubben kanskje – endelig – er i ferd med å skjønne betydningen av arven etter Eggen.
Tilbake til røttene?
Det påstås ofte at RBK har prøvd å «gå tilbake til røttene» på banen, at det har feilet – og at klubbens stolte historie derfor er en hemsko.
Vi heller mer i retning av fotballanalytikeren Kai Bardal når han i podkasten Godfotpodden (1.02 min. inn i sendingen) sier at de trenerne som har forsøkt seg på eggensk fotball med Rosenborg, ikke har vært blant dem som kan denne fotballen best.
Vi har rett og slett ikke prøvd helhjertet nok å spille Eggen-ball når vi først har prøvd. Så har de høye kvinner og herrer i klubben tolket det mislykkede forsøket dit hen at denne typen fotball ikke lenger fungerer, i stedet for å se på om treneren som har forsøkt seg har hatt forutsetningene for å lykkes.
«Perry» Hansen ga kjapt opp 4-3-3 og mente at den tida da spillere med hockeysveis kunne gå i bakrom var over. Kåre Ingebrigtsens suksess ser nå i ettertid mest ut som et lykketreff der klubben hadde et par ubrukte rollespillere i stallen som når de ble brukt i riktige roller, fikk laget til å lykkes offensivt. Da disse spillerne ble solgt, ble det verre å gjenskape suksessen.
Men det ble tross alt en god del titler av noe så grunnleggende som å sette spillere med gitte egenskaper i riktige roller.
Tenk da hva klubben kan oppnå med en trener som vet hvor han vil, og som får de rammene og forutsetningene som kreves for å komme dit? Av en klubb som har staket ut en tydelig kurs og håndplukket en trener fordi han har den riktige profilen og fotballfilosofien til å føre klubben i den retningen?
Kanskje vi skulle prøve noe som fungerer?
Vi var så vidt innom Ajax. Om vi igjen ser til Amsterdam, kan vi vel slå fast at mange ville bli overrasket om Ajax skulle legge vekk sin suksessoppskrift etter at spiller- og trenerlegenden Johan Cruyff ga seg. Klubben gjorde da heller ikke det. I stedet har Ajax bygd hele klubben rundt arven etter Cruyff. Ajax utdanner og rekrutterer trenere innenfor gitte rammer og omgivelser, og har lyktes svært godt med det. Klubben er tro mot sin strategi, identitet og visjon.
Ajax og Rosenborg er sammenlignbare klubber med tanke på posisjonen i eget nasjonale fotballhierarki. Kanskje skulle vi prøvd noe av det samme?
Rosenborg har en unik historie i Norge. Klubbens historie og identitet er en styrke, uansett hva utenforstående eksperter måtte mene. Som Ajax var også Rosenborg heldige som fikk gleden av å bli formet av en sterk og visjonær leder. Det er ikke bare enkelt å fylle tomrommet etter en slik leder. Men Ajax har klart det, fordi klubben ikke mistet retningen av syne.
Rosenborg har lyktes langt dårligere. Fordi vi har mistet målet av syne og havnet ute av kurs, igjen og igjen.
Det er derfor oppløftende at styrelederen kunne fortelle etter kampen mot Odd at «vi har jo brukt litt tid på å diskutere hva Rosenborg-fotball er», slik at «vi vet hva vi skal spørre en trener om» (1.10 min. inn i videoen). Vi kunne vært slemme og påpeke at det er lovlig sent å ta den diskusjonen når vi på sittende styreleders vakt har brent gjennom fire faste trenere og to vikarer, men vi er såpass fornøyd med signalet fra Koteng at vi heller velger å være positive.
Og velger å tro at den faglige diskusjonen endte med noe mer dyptpløyende enn «artig og angrepsvillig fotball».
Om å prøve å finne seg sjæl
Det finnes helt sikkert mange ulike meninger om hvilken retning klubben skal velge, og det finnes en rekke med betente tema som kan skape friksjon. Hvor mange trøndere må Rosenborg ha på banen? Hvordan skal akademiet fungere? Skal klubben binde seg til tall på et ark (Hei 4-3-3!) eller snakke om vanskeligere ting som hvilken type fotball den ønsker å spille, helt grunnleggende sett?
Det som uansett må stå igjen, er at Rosenborg må velge en retning, og så holde fast ved denne retningen – over lang tid. Vinglingen må være over nå. Rosenborg kan ikke lenger ansette det største trenernavnet som blir lansert i Adressa, lukke øynene og håpe på det beste.
Det er klubben som skal styre klubben, ikke trenervalget som stikker etter 2–3 år. I beste fall.
Rosenborg Ballklub kan ikke defineres av en trener fra Haugesund som snakker om duellkraft. Ikke av en trener fra Møre som snakker om at spillerne rent fysisk er like godt trente som spillere i europeiske toppklubber.
For igjen å sitere Kai Bardal: «Undertittelen på mester Eggens Godfoten var «Samhandling – Veien til suksess». Ikke «Summen av duellene», «Sette den i korridor» eller «Det offensive skal vi jobbe med senere». […] Det handler om noe så grunnleggende som å tro på at det går an å spille ut motstanderen, forstå hvordan det kan gjøres og hente/utvikle ferdighetene som behøves».
Så enkelt – og så vanskelig. Og helt umulig om klubben nekter å se seg selv i speilet.
Også Ajax mislykkes av og til, og går glipp av noen seriegull. Men klubben kommer alltid tilbake, veldig ofte forsterket. Noen ganger må man ta ett skritt tilbake for å ta to fram. Rosenborg må finne seg selv i stedet for å drømme om at noen andre, på magisk vis, skal finne snarveien til gull og store penger.
Det er i alle fall ingen vits i å lete etter en Messias om man ikke har en religion.